Sikkert som banken – er at det blir sykkelsessong også i år – spesielt når man er godt gift med Sykkelfruen.

I år som i fjor, som året før og før da også – omlag ca 12 ganger – er årets første tur i april mnd. En tur på den velkjente nordsia av byen – der veien er flat – og bakkene er få etter Bratten da.

Det svir i lårene etter ca 1,5 km, pusten er ufordragelig treg og ørene stivfrosne – godt planlagt første tur i år også med andre ord. Men – jeg fant da sykkelshortsen i år – det gjorde jeg ikke i fjor – og det kjentes i nesten en hel uke.

Skal bli deilig med 200 strake mil i årets episode av Tour De Venezia. Deilig bekreftelse at formen er ræva – i hvertfall en bekreftelse.

Det tradisjonelle bildet ved busstoppet blir tatt – dette året etter at solen har gått ned. Det ble litt uforutsett ekstra tidsforbruk når klærne fra i fjor skulle pakkes opp, både klærne, hanskene og hjelmen var forduftet etter flytting til nytt hus. Så – sola gikk ned i år.

Etter all obligatorisk syting tidlig på sessongen, er det helt klart akseptert at vi ikke slipper unna omtrent 200 mil i år også. Det har Sykkelfruen bestemt – allerede da syklene klakka fast på veggen i fjor – kjenner vi henne rett.

Årets tur er fra Malaga i Spania til Marselle i Frankrike. Turen går i september måned i år – mye på grunn av varme, men mest på grunn av de helsikkes badeturistene langs hele solkysten.

Det skal nu bli meg et syn langs hele Costa Del Sol – med overduggede solbriller, solbrent nesetipp, legger og hæler som vi alltid glemmer å smøre – der vi daglig deler bord for ei øl – med solbrente badenymfer fulle av sand i navlen.

Nei – vi har prøvd det før og styrer unna den værste turist sessongen, med å kjøre september og litt ut i oktober i år.

Passe greit å lande i Bodø med sykler, sykkelshorts og full oppakking, når første vinterstorm og snø hyler rundt ørene. Vi har gjort det før – det gikk helt greit.

Det som er kult nå – er at vi har syklet ferdig hele strekningen langs kysten – helt fra Bodø til Malaga i Spania. Vi har tidligere syklet strekningen Marselle til Roma i Italia, og når årets etappe er ferdig mellom Malaga og Marselle – så har vi syklet ferdig hele strekningen helt til Roma.

Enormt inspirerende da vi etter endt tur i år – har bare to år igjen – med å sykle fra Roma, rundt støvelen og opp baksiden i Italia til Venezia.

Vi ser med andre ord enden på galskapen, og det er i år tredje siste episode av Tour De Venezia.

Til opplevelse – og du hellige Moses det skal bli godt å rulle inn om 3 år i Venezia. Jeg tror jeg skal svømme over kanalen med sykkelen på nakken – just for fun…

Syklene skal stjeles – i Amsterdam – det er oppe og avgjort.

Det burde være en lett match.

Det stjeles rundt 700 000 sykler i Amsterdam alene hvert år – våre flotte og dyre sykler burde være rene godbiten.

Men – så enkelt skulle det altså ikke være.

Vi har forsøkt – men for første gang ikke klart målet. Her er historien om et pragmatisk forsøk på sykkeltyveri i Amsterdam.

Det er lørdag i dag, vi drar hjem i morgen og da må syklene være stjelt. Skulle være enkelt å bare sette syklene ulåst et sted, følge med å så vips – skulle de være borte.

Og vi har så lyst til å se hvem de nye eierne blir – litt for å lære, litt for å se, litt for å vite.

Vi har syklet på disse nå i 4 år – de er godt slitt i lager og gir, er på overtid teknisk og ville ikke holde en tur til.

Vi skal ha nye sykler til neste år, og har ikke bestilt hjemreise for syklene. Derfor blir de igjen i Amsterdam.

Det samme skal vi gjøre om tre år – når vi er fremme i Venezia – da med 3 års gamle nye sykler.

Trondy klargjør syklene for nye eiere, alt av feste branketter til utstyr som skal videre på de nye syklene tas av.

Som en liten test på Amsterdam sitt kriminelle miljø, settes syklene ulåst utenfor hotellet – i en sterkt trafikkert hovedgate.

Testen mislykkes – men dette var bare en test som sagt. Og tester skal feile.

Vi drar en håpefull tur til Red Light District, for å bli kvitt syklene – kunne ikke ta lang tid skulle man tro. Midt i kjeltringeland – vi håper på et sykkelovergrep.

Sykkelen ser jo innbydende ut – hvite og flotte – må jo være et blikkfang for noen kjeltringer – som til og med skal få lov til å ta dem.

Sykkelen blir plassert på en bro – ulåst – midt i Red Light mellom lommetyver og hasjselgere. Vi står i kulissene og følger med – spente nå.

De står i mange timer på høylys dag – skulle tro det var rene magneten – alt stjeles jo på høylys dag her. Men – neida.

Vi flytter syklene til et tre – ser mer innbydende ut å stå alene og skrike etter å bli stjelt. Men – neida igjen.

Midt under seansen – tror dere ikke det kommer en politimann – på sykkel – for å passe på sykler som står ulåst – og stiller seg opp rett ved syklene våre.

Og deretter kommer det vandrende nederlandske natteravner på høylys dag – midt på dagen i gule trøyer – godt synlig.

Det er mye security i Amsterdam for å bekjempe en stadig økende kriminalitet. Og det er bra det – men kanskje ikke akkurat nu da.

Vi flytter syklene til et mindre bevoktet område – utenfor Red Light – men trur dokk at ikke hestepolitiet dukket opp der.

Er det mulig – skal det altså ikke være mulig å få stjelt et par fine sykler nå til dags heller.

Nei – mørket kommer og da må det vel være en sjanse.

Vi plasserer syklene så åpenbart vi kan, så innbydende vi kan, ulåst – midt i harde Amsterdam. Vi går å spiser en god thailandsk rett, drikker noen øl – lever et godt liv, mens syklene skal stjeles.

Det må jo være en mulighet nå da – det er jo mørkt og myldrer av tvilsomme folk på gata. Alle kan jo ikke ha sykkel.

De står noen timer, settes i ulike posisjoner når vi går forbi, står noe timer til – alt gjøres etter boka. Vi slenger dem til og med på bakken for å virke henslengt.

Men – neida igjen for n’te gang.

Vi går hjem – kl 00.30 – syklene blir igjen i byen – midt i Red Light – mellom alle tvilsomme som det blir stadig mer av i gatene.

Etter en god natts søvn – våkner vi og tenker på hvem som har vært nattens heldigste.

Sykkelfruen spasserer ut alene en formiddagstur og svinger bare bortom området der sykkelen var plassert – og tro det eller ei.

Syklene står der like fine som dagen før.

Ka i helsikke…. finnes det ikke kjeltringer igjen i Amsterdam?

Nei – vi skal hjem – syklene skal bort!

Sykkelfruen tar affære.

Sykkelfruen ble ganske overasket da syklene fremdeles sto urørt neste dag. Hun har en plan og går inn på en bar og forfattet følgende på et stykke papir:

“My owner has left me and traveled back to Norway. I’m a good bike, you can take me and keep me. Best regards Sykkelfruen.no”.

Jenta i baren der vi lånte papir og penn responderte øyeblikkelig, når hun så teksten. Hun hadde misforstått og trodd at vi hadde glemt å låse syklene over natta – og var heldige som ikke hadde fått de stjelt.

Men – vi har vært uheldige å ikke fått de stjelt – ikke heldige.

Det viste seg av hun nylig hadde fått stjålet sin sykkel, fra nøyaktig samme plass – der våre sykler hadde fått stå i fred i ett døgn.

Selveste barjenta hadde fått sin sykkel stjålet etter å ha hatt den ulåst i 1 time – er det mulig – mulig samme kjeltring ikke var ute i natt.

Hun ville gjerne overta sykkelfruens sykkel, og hun skulle gi sykkelherrens sykkel til sin lillebror. Hun tok ingen sjanser og tok begge syklene inn i baren.

De skulle ikke stjeles nå – og godt var det at ingen kjeltringer var ute i natt.

Det var egentlig en god løsning – og helmaks treff – det blir da to nye lykkelige eiere av to norsk registrerte sykler i Amsterdam.

Vi har inngått avtale om å få låne de ved neste storbyferie i Amsterdam da.

Konklusjonen må være at det ikke er mulig å få stjelt noe – når man ønsker det skal bli stjelt.

To nederlandske flotte folk som trengte nye sykler – er derimot lykkelig – vi er lykkelig – vi har gledet noen.

Vi skal hjem nå.

Mine damer og herrer, gutter og jenter, bloggere og følgere, kongen av Danmark og andre monarkier – Sykkelfruen har en kunngjøring.

VI ER KOMMET TIL AMSTERDAM!!!!!!

Dette er endestasjon og den siste byen i Nederland, under årets eventyr av Tour de Venezia 2018. Vi har nok en gang klart å gjennomføre turen – med ikke så alt for mange problemer underveis.

En ting er sikkert.

Hirtshals – Hamburg – Amsterdam = Check

Det er ti år siden vi var her sist – også da med sykler og full oppaking. Da skulle vi sørover – og det var starten på dette sirkuset. En stor milepæler er nådd og det kjennes så ufordragelig bra ut. Nå er selv vi stolte!

Nå er vi helt ferdige med Danmark, Tyskland og Nederland, på årets løp til Venezia. Gjenstår nå å kompleter Spania og Frankrike til neste år – så er det bare Italia igjen fordelt på de to siste årene inn til 2021.

Det var bare ufattelig deilig å vondt i lårene, å rulle inn til Amsterdam – selv med litt våt luft innimellom.

Ved å ha gjennomført årets etappe, har vi til nå syklet ferdig hele strekningen fra Bodø til Malaga i Spania. Etter neste år er vi ferdig med hele veien til Roma.

Snart normale ferier med andre ord.

De to siste dagene har vi brukt fra Zwolle – den fantastiske Hansa byen ca 10 – 12 mil nordvest for Amsterdam.

Vi innledet gårdagen med å sykle til Kampen – nok en liten betydningsløs prikk på kartet – deretter til Lelystad og Almere.

Men – Kampen – var ikke bare en prikk på kartet. Det var faktisk en helt annen og ny stor og solid Hansa by – på linje med Zwolle.

De er helt fantastiske disse Hansa byene i Nederland, bygget på 1600 tallet og fremstår stort sett i samme stilen som fra da.

Er et must å besøke en Hansa by.

Lelystad var ikke noe særlig å oppleve, og definitivt ikke strekningen mellom Lelystad og Almere. Bare våtsump området som kalles nasjonalpark her nede. Antar at det er noen ville and som hekker der.

Men – Almere derimot – er en helt annen konsept enn alle andre byer og plasser her nede. Det er en øde plass som har blitt bygget opp i den villeste futuristiske stilen – med oppdrag for å huse plass til alle som jobber i Amsterdam. En fremtidsrettet, smart, selvdrevet boligpark.

Helt eksepsjonelt boligpark, som er bygget i en topp moderne stil – med en full og smart infrastruktur. Til og med noen minihus er det tenkt på – på et gedigent område.

I Almere køyet vi for natten og fant det fantastisk Apollo hotell – med en Bier fabrikk utenfor – bygget som en tønne.

Kunne passe bra – og ble ikke telt her heller, faktisk.

Veien til Amsterdam fra Almere, var spennende. Alt fra røde tofelts sykkelveier, til sykkelvei mellom motorveiene – til små sykkelstier med sauer på.

Sauene ble observert ca 5 km utenfor Amsterdam – mulig kortreist mat for de lokale Amsterdam’erne.

Men – du verden så maks deilig det var å følge skiltene med “Amsterdam” på – og som tikket ned med kilometer for kilometer. Snart i mål.

Det har vært fantastisk å være norsk i Danmark, det har vært fantastisk å være norsk i Tyskland, det har vært fantastisk å være norsk i Nederland.

Bare tre land på årets tur, og det holder.

Nå skal vi ha et par late dager i Amsterdam, nyte et sykkelfri øyeblikk og hvile både rumpeog lår.

Det er utrolig kult å ha sykler i store byer, og så utrolig kult å ha egne sykler med seg.

Det er nok ikke mange som drar en sykkel med full oppakking, gjennom Red Light District i Amsterdam. Vi har gjort det to ganger – med 10 års mellomrom.

Vi har et siste oppdrag å utføre – det er å klargjøre syklene for stjeling. Vi skal om sagt etterlate syklene i Amsterdam og håper på at noen kan overta dem etter oss. Det blir det store i morgen – nå, hotellbooking og litt byliv.

So long – og takker for følget så langt.

Grensen til Nederland er nådd for noen dager siden, og vi har tråkket en del harde mil innover i landet.

Tyskland er vi ferdige med, likeså også Danmark. Faktisk helt ferdige med disse to landene – på årets etappe – og vi blir aldri mer å sykle i motvind. Aldri, og aldri mer.

Til minne og litt lokal mimring, så syklet vi for 10 år siden – Amsterdam til nederst i Normadie – også da i en sammenhengende motvind – om vi ikke husker helt feil.

Blir vel da rundt 250 mil med motvind. Fy flate – vi er glade vi bor i Bodø – så vi kunne trene i motvind.

Sykkelfruen kan dermed sjekke ut Danmark og Tyskland som “Check”.

Tidligere er Norge, Belgia og Portugal på denne listen. Faktisk Monaco og faktisk Vatikanstaten også.

Sistnevnte er vel ikke akkurat på vår liste, men vi syklet igjennom Vatikanstaten – når vi besøkte paven under Roma besøket vårt i 2012.

Om tre dager er også Nederland på “Check” listen – og vi er da helt komplett fra Bodø til Malaga i Spania.

Neste år blir vi ferdige med Spania og Frankrike – faktisk helt ferdige med disse landene også da. Gjenstår da bare Italia etter neste års etappe.

Det gledes.

Vi har noen mil igjen før vi er fremme i Amsterdam. Men på turen gjennom Nederland så langt, har det vært mange inntrykk – noen bra, noen dårlig.

Det sammensatte bildet av turen – er derimot fantastisk.

Det startet så bra med å krysse grensen på feil plass, ut fra at vi kjørte feil og fikk nye ruter på GPS’en. Ble bare 5 mil ekstra og en ufrivillig etappe på 11 mil før vi kom til Groningen.

Det er en annen historie fortalt på sykkelfruen.no – noe som ble et hardt møte med Nederland.

De endeløse flate strekningene ble mange og lange – mye vind og regn til tider – og tøffe tak for oss nordmenn som ikke er vant til flatt terreng.

Det som er problem med flatt terreng, er det at det ikke er noen nedoverbakker. Vi må jo også hvile litt – ikke bare tråkke. Det får vi ikke når det bare er helt flatt.

En liten utfordring med andre ord.

Vår følgesvenn, motvinden uteble på siste del av turen mot Groningen. Vi savnet han ikke, mens vi i behagelig søndagstempo rullet inn til Groningen. Vi var dødssliten og lei av hele “Tour de Venezia”. Vi ville hjem.

Vi syntes egentlig ikke mye om Groningen, mulig vi var sliten – men kult å ha vært der. Det passet bra med en nødvendig overnatting – etter en kort sykkelrunde på byen.

Groningen er en stor by med ca 200 000 innbyggere og hovedstad i Nord-Holland. Det blir nesten som Tromsø, bare 3 dobbelt så stort og halvparten så koselig.

Synd byen ble sønderknust under andre verdenskrig, før krigen var den visstnok en historisk perle. Ble nok da bygget opp i takt med Bodø.

Det som var bra med Groningen, var at det ikke ble telt her – også.

Det var greit å se skiltet ut av Groningen – og vi var etter ei grei natt i byen – klar for en flott etappe i solskinn.

Denne etappen ble valgt litt inn i landet for å komme unna vinden – og det funket – nesten hele veien. Men sol det ble det.

Halvveis på gårdagens ferd, var vi innom byen Assen. En koselig liten småby, der vi slo ihjel litt tid med litt mat og drikke.

Vi bruker stoppene våre til å planlegge ferden videre – ting blir ikke alltid som bestemt – og planlegging underveis er viktig.

Det blir opp med GPS’ene og kartstudering under kaffe og litt mat.

Vi bestemmer oss for dagens mål – det blir den nederlandske byen Zwolle – vi klarer å nå den med litt ekstra tråkking.

Det er litt langt igjen – det kjennes på lår og rumpe – men et par ukers herding har gjort sitt – vi satset og vant.

Zwolle er en for oss helt ukjent by – og er nok det for de fleste – vi hadde ikke noen god fornemmelse av byen – enn så lenge bare en prikk på kartet – i linje med endepunktet.

Men – der gikk vi på en smell gitt.

Byen er jo kvadratisk genial – som tatt ut fra et eventyr fra 1600 tallet. Det er mulig at eventyrene fra 1600 tallet kommer herfra da – det vet vi og Google lite om.

Sent utpå kvelden ankommer vi Zwolle – og rimelig klar for teltet. Bare en kjapp titt på byen og litt mat.

Det viser seg å være en storslagen by med svære borger, gamle kirker og romantiske kanaler – som man forsåvidt finner over alt – men ikke av disse dimensjonene.

Byen var en ren heklet Hansa by – det skal være sikkert og visst – et midtpunkt på 1600 tallet. Vi kom til sentrum – og der ble vi lenge utpå kvelden – mye lengre enn vi burde – og bare beundret byen. Byen har vært innmuret i en svær – og da mener vi en svær borg. Noe er borte – noe står.

Om du ikke har vært her ennå i ditt liv – legg sydenturen din innom Zwolle.

Anbefales.

Man finner en rar, svær, og svært grønn figur utenfor ei av kirkene – vi måtte bare google denne.

Dette er erkeengelen Michel – som er Zwolle’s beskytter – så flott – byen er beskyttet også.

I følge kunstneren beskytter engelen byen natt og dag. Det er derfor han er gjennomsiktig og plassert midt mellom alle mennskene midt i byens torg.

Han passet på oss og er med oss videre på ferden. Det er bra det.

Telt blir fort til hotell – det er meldt regn i natt – masse regn. Takk – yr.no!

Det ble hotell ja – nesten fra 1600 tallet – nesten fra selveste Hansa tiden. Fantastisk hotell, som det beste eventyret, med en ubeskrivelig dårlig seng fra sent 1800 tallet. Flaks at de pusset opp hotellet mot 1900 tallet da og byttet ut sengen med ei moderne seng.

Det selvvalgte hotellet i Zwolle var helt nydelig. Absolutt ikke moderne og hipt – med et forsøk å være fra 1600 tallet – men heller som et museum med originale effekter som ennå fungerer.

Minibaren er på nederste bilde nedenfor – fantastisk bra – selv minibaren bar preg av å være fra 1600 tallet. Den var som en åpen historiebok. Fantastisk.

Sykkelfruen er godt fornøyd – faktisk.

Tiden går fort i godt selskap og snart er årets stor eventyr over. Ferden går til Kampen i morgen og videre mot Amsterdam.

Nå er det bare 2 dager til av årets fysiske sykkelferie. Det er vel rundt 10-15 mil igjen av årets ritt – og et par dager med sykkelfri ferie i Amsterdam etter vi er fremme. Et solid 5 stjernes hotell står klart for oss fra fredagen av.

Vi gleder oss til ferien om litt. 10 års sykling skal feires – der sirkuset engang startet.

Og – vi gleder oss til vi skal “miste” syklene i Amsterdam. De skal ikke tilbake til Norge – de er utslitt og det skal bli nye sykler til neste år – så vi har planlagt at syklene skal “stjeles” i Amsterdam.

Blir kult og sannsynligvis ingen utfordring.

Vi våknet opp i den tyske byen Leer i dag – rart – for det var der vi stoppet i går.

Vi skulle nå Groningen i Nederland i dag – vi er bare 2 mil fra tulipan grensen nå – og 4 små mil igjen etter grensepassering. Totalt 6 mil på dagens etappe.

Easy match – etter en grei dag fra dagen før. Føttene og rompa er helt greie nå, så det var ikke så langt for dagens planlagte etappe. Bare en til Fausketur fra Bodø – som sagt easy match.

Vi våknet opp til en regntung dag – forsåvidt kjent ut fra at vi sjekker været hver kveld dagen før. Vi visste også om litt vind fra sør vest.

Så – 6 mil i regn og motvind – det er helt greit egentlig.

Men – det var før vi kjørte endel feil – og strekningen bare bygde seg opp med flere mil ekstra – uten at vi merket det.

Det ble totalt 11 kjedelige, regntunge, våte og forblåste mil.

Hvordan kunne det skje?

Ved oppstart av dagen, pekte vi ut dagens rute – la denne inn på sykkel GPS’en – som mange ganger før. Ingen problem – Garmin fikser alltid ruta.

Vi startet å sykle i lett regn, stoppet ved kule hus og knipset noen bilder, syklet videre, sjekket GPS’en som viser at vi er på rett vei, sjekker kryssene vi kommer til at det står rett stedsnavn på skiltene og kjører på som alltid.

Det starter etterhvert å regne ganske kraftig, samtidig som motvinden bare øker. Ganske tungt for oss underveis en del ganger ja.

Regnklær, motvind og 15 grader er en dårlig kombinasjon.

Oppi denne dårlige kombinasjon’en, kommer første tegn at noe er galt – som vi burde ha oppfattet. Skiltet under til Groningen viser 6,9 mil igjen – etter å ha syklet en mil fra Leer til dette skiltet.

Det skulle etter GPS’en og Google maps være 6 mil – fra Leer. Burde ha skjønt at noe var galt – allerede her.

Men – norske sykkelturister er dumme i utlandet. Det har vi bevist i dag – helt ubevist.

Til og med Sykkelherren – på sin egen Facebook side – kommenterte dette uten å skjønne problemet. Steike dum han og med andre ord.

Regnet og vinden står på.

Vi syklet og syklet – sjekker GPS og mobil Google maps – vi er på rett vei. Men det er noe som ikke stemmer – men vet ikke hva.

Vi er nå en kilometer fra grensen – og passerer grensen – godt skiltet og med rette skilt for Nederland – med EU stjernene og det hele.

Men – vi kan ikke huske at plassen rundt oss – stemmer med plassene vi pekte ut ved grensepassering. Det skulle også være en elv som var grenseskillet – ikke en motorvei tvers gjennom grensen på siden av sykkelveien vår.

Her gikk ikke alarmen heller – vi var for opptatt med å ta bilder til bloggen vår på grensen til Nederland.

Til tross for at vi måtte ut i skogen mot motorveien for å få tatt bilde av grense skiltet – skjønte vi lite. Skal egentlig ikke gå an.

Mulig vi var glade at det ikke regnet så mye akkurat da.

Etter flere nye mil – gikk det opp for oss at vi har mistet skiltene til Groningen. Men – sykkel GPS’en viste rett vei.

Etter flere nye mil igjen på lange regnfulle strekninger – med nederlansk bondeland rundt oss – diskuterte vi lett oss mellom for hvorfor GPS trackeren til Randi viste omtrent 5 mil – gjennomførte mil – fra Leer – mens min GPS viste 6 mil som vi angivelig skulle ha igjen til Groningen.

Kan man skjønne det da – noe må være feilt. Det blir bare lengre og lengre igjen til Groningen – når man legger sammen kjørte mil og gjenstående mil.

Har vi tatt noen feile kryss – eller feile valg i kryssene? GPS’en viser rett – så det er rett.

Det er så mange veier til samme mål her i Nederland – på kryss og tvers – med dårlig merking på små stolper.

Selvfølgelig har vi kjørt feil – eller?

Så – etter å ha kommet inn til en småby der det faktisk er merket godt med stedsnavn – med et navn som ikke var kjent i opprinnelig rute – gikk det opp først da at vi var helt feil plass.

Kart sjekkes – alt for langt nordvest over – helt ute av kurs.

Vi har etter å ha gått gjennom ruten på nytt – kjørt feil flere ganger – og hvordan kunne det skje.

Har jo sykkel GPS jo – fra Garmin ja – siste skrik og alt. Og som står på “auto route”. Er det ikke bare å legge inn stedsnavn og trykke “Go”?

Bare å ta utelunsj og finne ut hva som har skjedd – vi er helt feilt i hvertfall – det er i hvertfall riktig.

Feilen er funnet.

Typisk – det som er feilen er “auto route” funksjonen. Den kjekke funksjonen.

Denne funger slik at når man kjører forbi et kryss man skal ta av – og ikke følger med og kjører forbi – vil funksjonen kalkulerer ny rute med engang. Det piper litt fra GPS’en da – men det hører man ikke i regn og vindsus.

“Auto route” fungerte – vi fungerte ikke.

Vi har tatt feilt valg i et kryss helt ved Leer, og ikke fulgt slavisk med på GPS’en. Denne har kalkulert ny rute automatisk – denne har vi da fulgt på nytt. I tillegg har vi nok kjørt feil et par tre ganger til, og fått auto kalkulert nye ruter hele tiden, og vi har fulgt nye ruter på nytt igjen.

At det er mulig – er bare 5 mil feilkjørt i dag – i regn og motvind. Det kunne i det minste ha regnet en annen dag.

Den korte turen på bare 6 flate mil – ble til den lengste turen på 11 mil – i pissregn og motvind – tildels sterk motvind.

Med andre ord – “Den korte lange veien” – er gjennomført.

Vi ankommer Groningen – så utrolig sliten – lett forbandet – våte og jævlig.

Men – utrolig godt humør – for det er helt uaktuelt med telt i dag – også.

Nederland er kult – vi har vært her før – vi er ferdige med Danmark og Tyskland – det er helt sikkert som feilkjøringen. Da kan man også smile.

17 mil igjen til red light’s – uten feil da.

Det er søndags morgen – etter en sykkelfri lørdag i Papenburg.

Dagens handlagde frokost verdsettes nok engang i et romantisk tysk vertshus – et vertshus som var overfylt av juggel og gamle ting.

Som å være tilbake på 1930 tallet engang – men maten og kaffen var nymodens.

Vertshuset som vi booket dagen før igår – var mye billigere enn hotell – og mye bedre enn telt. Dette ble vår siste overnatting hos den tyske vertsfamilien, som ønsket oss god tur videre.

Etter deres mening – var vi gale – og håper de tenker på sykklingen.

Vi har nettopp bevist at det går an å ligge i senga nesten en hel dag, hvis man har 17 tunge mil i beina fra dagene før. Når man først har betalt for et rom, bør man bruke det man kan. Gårdagen var lat – vi vet det.

Alle vet at toppidrettsutøvere hviler lenge og langt etter en kamp – vi brukte samme oppskrift i dag.

Taktisk valg – for de neste 8 mil er allerede pekt ut i retning Nederland.

Trebåt etter trebåt ligger fremdeles som perler på en snor gjennom byen – og i kanalene langt ut av byen.

Ingen tvil om at Papenburg er en stolt båtbyggerby. Byen er mest kjent for sitt Werft, som i generasjoner har produsert fine trebåter.

Med dette vinker vi adjø til Papenburg – og Nederland neste – tror vi.

Langs veien mot Nederland, er det et fantastisk skue på gammel tysk byggestil.

Husene blir mer og mer nedenlanske av utseende. Eller er det de nedenlanske hus som er lik tyske?

Tja – hvem vet.

Godt igang mot Nederland sykler vi innom byen Leer, som er siste tyske grenseby mot den nederlandske grensen. Vi er kun 2 mil fra grensen nå. Skulle bare ha en rask stopp her.

Byen Leer er for oss fantastisk og pyntet til fest og VM kamp – mellom Tyskland og Mexico. Både storskjermene og pølsebodene står klare for oss.

Etter en rask intern diskusjon – kom vi samlet frem til at sykkelfruens team ikke kunne stå imot presset. Vi booket hotell i sentrum – vi skal se på tysk VM kamp i hjemlandet.

Da ble det bare 2 mil isteden for 8 planlagte mil i dag. Må ha de 6 milene tilgode til i morgen til nederlandske Gronningen – tror ikke de stikker av uansett.

En ganske stor prosentandel av byens 34 000 innbyggere, er ute for å delta på kveldens store fotballfest. Det er også et stort marked i byen, med masse lokale bønder som selger lokal mat og litt drikke.

Øl’let Jever er laget her i byen. Det hjelper på for oppmøtet vil vi tro – og her er vi midt oppi det hele.

Det ble ikke det helt store resultat for Tyskland, tror de er vant med å gå på en smell i Russland – sånn rent historisk.

Men – pølse og party det kan de. Musikk, fest, tivoli, pølseboder, lokal mat, lokal drikke, fotball VM, musikkorps og hoppeslott. Noe for enhver tysk smak.

En gøy opplevelse med andre ord – også for oss nordmenn som er vant med Kapt. Larsen.

Gamlebyen i Leer er regnet som historisk viktig, da de gamle husene er i svært god stand og godt vedlikeholdt. Gatene i gammelbyen er vakker og variert brolagt.

Det er tett av antikvitets butikker i gammelbyen, og man får fornemmelen av gamle tider når man vakler omkring her. Husene er nok eldre enn antikvitetene som selges her.

Nederland og nederlandske tulipaner er vi klare for i morgen – da blir grensen nådd utpå dagen en gang – garantert – om vi så skal sykle dit.

Bare 6 flate mil i morgen, 26 igjen totalt. Skal bli herlig å se red light om litt.

Etter en litt lat morgen i Bremen, la vi ut på vår ferd mot den nederlanske grensen – gjennom byene Oldenburg og Papenburg.

Etter en behagelig hotellnatt, er det visstnok en passende straff med mange mil på sykkelsetet. Først til første mål som var Oldenburg med sine 8 mil – deretter etter en overnatting – står Papenburg klar med nye nesten 9 mil.

17 lange flate mil på to dager – er hardt med full oppakking, motvind, to punkteringer og litt regn. Det kan vi garantere – av erfaring.

En annen straff utover dagen, var noen ekstra punkteringer og en røverhistorie med noen tyske bønder som midtpunkt.

Det er en annen historie fortalt av sykkelfruen.no.

Ingen av oss var noen sinne hørt om Oldenburg eller Papenburg.

Dagens mål ble bestemt utelukkende ut fra navnet – en liten prikk på kartet – og noen kule google bilder av byene. Oldenburg og Papenburg var også liksom bare på veien vi har sett for oss å følge vestover – fra Bremen til den nederlanske grensen.

Vår faste følgesvenn “motvinden” sviktet oss ikke i dag heller – tildels kraftig også til å være litt inn i landet.

Ikke den mest spennende strekningen, skal sant sies på disse to dagene. Endeløse skoger, enger og åkre – der bøndene har gjødslet godt med bondens gull til ære for noen sykkelister.

Sykkeltraseen vi har valgt går langs en elv – og er stort sett rett frem og det går unna. Milene bare spises opp og bra er det – for det er ventet regn mot kvelden.

Pitstopp i en småby lang dagens trasse – navnet er ukjent – men vi var omtrent halvveis til Oldenburg fra Bremen.

Regnet ventet litt på seg – det var bra og ikke savnet. Men – troll i ord – yr.no tar ikke feil når det meldes regn i hvertfall – ikke her nede heller. Og regnet kom.

Idet avsparket mellom Russland og Saudi Arabia tas i fotball VM 2018 – åpnes himmelens sluser. Da var vi ca 1 mil utenfor Oldsburg – og hadde bare oppløpet igjen.

Regnet bare høljer ned – og vi hadde to valg – full fart mot Oldenburg eller finne tak over hodet så fort som mulig. Men – det er jo bare bondeland her – helt inn til byen – ingenting å gjemme seg under – så det ble Oldenburg og pissblaute nok engang på turen.

Vi ankom Oldenburg i fin tid på kvelden – med fullstapede resturanter med fotballkamp på skjermene.

Regnet haglet ennå ned og sykkelfruen forter seg inn på en restaurant, mens Sykkelherren måtte ofre seg nok en gang med å sikre sykler og utstyr – og knipse noen bilder til bloggen.

Vi rakk en øl og siste del av VM-kampen.

Oldenburg var nok en fin by – men vi kom våte og sliten inn på kvelden. Vi fikk sett litt av sentrum, nok en kirke og et fint torv. Var bare å finne overnatting og gjøre seg klare til neste stekning mot Papenburg.

Det var meldt strålende sol hele neste dag – det trodde vi på.

De 9 neste milene dagen etter mot Papenburg – var ganske så spennende.

Først punktering 50 m fra hotellet – så ny punktering ute i bushen et sted – der en røverhistorie ble født av tyske bønder.

Vi ankom Papenburg rundt seks, syv om kvelden – og visste at det skulle være sykkelfri dag neste dag. Lykke.

Vi hadde ikke overnatting – man vet jo ikke om man rekker frem og hvor man lander. En ting fant vi fort ut – det var lite med ledige hoteller i byen.

Vi fikk øye på et lite vertshus – et riktig så flott et også – på tur innover til byen. Vi syklet tilfeldig tilbake her en kilometer og sjekket ut.

Det var stengt – men på døren sto det et tysk nummer – og åpningstider på tysk som skulle tilsi at det var åpent. Vi ringte – ingen svarte.

Vi ringte på nytt – via noen andre tyskere som tilfeldigvis hadde booket rom her – og som tilfeldigvis svingte inn på vertshuset – når vi hadde gitt opp og skulle til å dra. Og vips – så fikk vi det siste rommet. En ny historie ble til.

Lykke – for dette var en topp overnattingsplass. Billig, idyllisk og rom nr 1 ble til for oss. Var vel 4 rom totalt, eller noe sånt – i gammel bondestil.

Dagen i dag har vært en fridag – på en plass som bare var en tysk prikk på kartet og lite omtalt på Google.

Men – for en fantastisk plass Papenburg var – og for et vennlig folk som bor her – virkelig bra tilfeldig valgt plass for en fridag.

Papenburg er lik vertshuset – et smykkeskrin av dimensjoner.

Byen ligger langs en elv – som er stengt av for båttrafikk. Det ligger derimot mange gamle trebåter i opplag gjennom hele byen – som bymonomenter – restaurert og godt vedlikeholdt. Sjarmerende.

Å ha en sykkelfri dag i Papenburg, det anbefaler vi alle.

Det blir den tyske og siste byen Leer og den nederlandske grensen i morgen – det gledes etter en stor øl og en pullet pork burger.

Dagen startet som en normal tysk dag – pent vær, motvind og 7 mil med flat landevei var dagens etappe – easy match skulle man tro.

Og her kommer gode historier på rad og rekke fra dagens etappe. Røverhistorie eller solskinnshistorie – bør leses uansett – for historien i dag er god – faktisk meget god.

Dagen starter med punktering – selvsagt – ca 50 meter fra hotellet – etter en god frokost. På Randi sin sykkel – bakdekket igjen – selvsagt – faktisk samme bakdekk som sist.

På’an igjen for andre gang på denne turen. Så – av med dekket tidlig på morgenen – inn med ny slange og fiks ferdig. Gikk egentlig veldig fort og greit – ikke så sliten nå og med godt pågangsmot – bare litt olje på nevene.

Passer bra at vi har tatt handicap plassen da under hjulskiftet – passe handicap’et nå.

Så – solskinn og sykling på nytt igjen med 2 kjappe mil ut i ingenmannsland.

Og – så – ptchhhhh – fra bakdekket til Randi – på nytt igjen. Er det mulig. Samme bakdekk.

Nå – midt inne i bushen – langs landeveien og elva som vi fulgte – med lite folk omkring her – måtte det skje. Heldigvis en bensinstasjon innen 200 meter – flaks – faktisk første stasjonen på 2 mil – og dit trillet vi inn i håp om hjelp.

Men – ingen hjelp å få her – kun pølse og bensin til salgs – nesten samme service som hjemme på bensinstasjonene med andre ord.

Hva – f gjør man da.

Punget dekk, litt over 1 mil til nærmeste tettsted – legge på gåing med punktert sykkel med 3-4 km i timen? Vil ta evighet – 3 timer gange – uten å vite om man får hjelp.

Og problemet var ikke punktering – men at selve dekket var blitt morknet i sidene og som punkterte slangen fra innsiden – vi måtte ha nytt dekk også. Det fant vi ut nå – først etter tredje punktering.

Nytteløst.

Løsningen som vi kom ut med – faktisk fornuftig – var å ta av dekket og ta taxi tilbake fra der vi kom fra – 2 mil til et sykkelverksted – faktisk en “Bikeshop” i følge Google. God plan mulig – med stor sannsynlighet for å lykkes.

Da vi holdt på å løsne dekket – kom det en hvit varebil opp på siden vår – med en henger med gravemaskin på. Ut av bilen kom en tysk gårdbruker i rød kjeledress.

Hyggelig mann for såvidt – og han lurte på problemet vårt. Vi forklarte kort på engelsk – og han skjønte ikke et kvidder sannsynligvis. Men – såg dekket vårt og skjønte problemet.

Han viftet litt med hendene, snakket litt tysk, nikket og tok dekket og la det inn bak – pekte på meg og passasjersetet – den skjønte jeg. Jeg samlet fort litt penger hos Randi og tok farvel med henne – uvvist hvor turen gikk.

Inne i varebilen sa den tyske bonden – “ein kamerat”. Og bablet masse videre på tysk – jeg svarte innimelllom på engelsk – skjønte nok like lite begge to.

Med hengeren og gravemaskinen på slep etter varebilen – kjørte bonden i den røde kjeldressen tre, fire kilometer – svingte plutselig ut fra hovedveien, gjennom noen boligfelt og stoppet ved et uvilkårlig bolighus – tok ut dekket og viftet meg ut bestemt.

Kunne ikke gjøre annet enn adlyde. Hva skjer nå, tenkte jeg på engelsk.

Han gikk forbi bolighuset – til bakgården – til et hvit lager eller verksted skulle de vise seg.

“Mine kamerat” sa han – og innenfor den ene porten sto det en eldre kraftig kar – med sykkeldekk og sykkeldeler rundt seg – i en møkka skitten svart t-skjorte. På brummet, smilende tysk sa han “Guten Tag, mine herr”.

Her var det med andre ord en tysk, lokal “Reodor Felgen”, som sto klar til å fikse dekket for Randi. Snakk om makan til perfekt timing – og han var bygdas egen sykkelreparatør.

Det ble helt nye dekk til og med – ikke helt vår dimensjon på lageret – men med samme omkrets og med nesten samme bredde – som passet som støpt på felgen.

Det eneste jeg gjorde var å godkjenne dekket og si hvor mye luft som skulle inn.

“Viola” – lød det på tysk – og dekket var ferdig. Jeg var ikke skitten engang.

Mannen i den røde dressen kjørte tilbake til syklene – med gravemaskinen fortsatt på slep – og satte på dekket for oss. Målløst mekaniker i team “Tour De Venezia” sto uten jobb og rene never.

Dette er så utrolig flaks – timing – eller hva man kan forlange på en litt håpløs situasjon – med to norske sykkelister fra Bodø – midt inne i innlandet i vest Tyskland – med punga dekk – langt fra folk og bebyggelse.

Plutselig dukka bare mannen med rød kjeledress opp – med gravemaskin på slep – og fiksa det meste.

Røverhistorie eller solskinnshistorie – tja, en utrolig historie i alle fall.

Dekket holdt de neste 7 milene i hvert fall.

Bremen – en annen stor by i vest Tyskland – der byen er selve hjembyen til øltypen Beck’s. Etter å ha trødd 11 mil fra Hamburg, kunne vi skimte og rulle inn i byen.

Vi hadde ikke leste om byen på forhånd, og trodde dette var en liten kjedelig tysk by med omlag 500 tusen innbyggere. Men – du verden for en sykt fin by – med et stort sentrum som tatt ut fra rene middelaldertiden.

Og det er det – byen har overlevd alle slagene rundt her opp gjennom historien – og fremstår i sin pakt fra middelalderen av. Virkelig storslått by – både før i tiden og i nåtiden.

Vi fant fort sentrum – alle veier fører inn til sentrum – så det var enkelt. Og førr et sentrum – rene Ringenes Herre eller Harry Potter stil – eller en av de i hverfall.

Vi syklet litt rundt i byen og vurderte hvor vi skulle overnatte. Blir nok et hotell her – ettersom det er regn i luften og at vi er sliten etter en lang dag på sykkelsetet – i motvind og duskregn.

Helt uaktuelt med telt i dag – også.

Litt planlegging skjer normalt når man trenger det – så planlagt overnatting skjer normalt når man ankommer en plass. Det var ingen av oss som planla at vi skulle nå Bremen i dag – vi bare rakk det.

Så – litt tysk kortreist vin i glasset – med syklene oppstilt etter den gamle veggen – søkte vi opp dagens overnattingssted.

Den storstilte Bremen – kan anbefales som en ren storbyferie. Fly til Hamburg og en times tog til Bremen – kan være en god plan for ei langhelg.

Skulle ha vurdert tog vi og – men er ennå på sykkelferie i følge sykkelfruen. Da spiller det liten rolle for mine argumenter – som regn og vind og så videre.

Jeg må bare følge etter som vanlig.

I Bremen fikk vi også smake på den tyske pølsen Bratwurst – servert slik tyskerne har den – opp ned i brødet – feil vei i følge oss da.

Litt upraktisk – når man letter på brødet og alt tilbehør faller av pølsa – mulig man ikke skal lette på brødet da – og spise den opp ned.

Og sjekk den pølsebua på bildet under – slik har vi bare i Bremen – kan man nok si med stor sikkerhet.

Og – som siste kommentar på pølsa – så var den riktig så god.

Byen har mye å tilby, og virker som en livlig by. Til tross for litt regn i luften – var det full fart stort sett over alt.

Noen plasser skulle man tro at Oktoberfestivalen har startet litt tidlig – og tro hvordan det er under festivalen i oktober da. Litt langt vorspiel muligens.

Vi måtte bare gå rundt å se og nyte byen, på alle mulige måter. Vi fikk til og med smakt på en liten stor Beck’s også etterhvert, etter at pølsa var på fortært.

Vi lar bare bildene tale for seg selv – og beklageligvis er det ny dag i morgen – med nye flate 6 mil i motvind og småregn til en plass som heter Oldenburg.

Oldenburg skal være en riktig så vakker by, skal man tro hotellrepsjonisten – det gjenstår å sjekke det ut.

Som sagt – kun 6 flate mil dit. 36 mil igjen til Amsterdam.

Etter to dagers sykling fra den tyske grensen, rullet vi inn i selveste Hamburg.

Her er det 8 år siden vi var sist – også da på sykkel – da sykkelturen fra Paris til København i 2010 ble gjennomført.

På 8 år har ikke Hamburg forandret seg så mye – men mulig vi har blitt litt eldre. Det er et flott gjensyn med byen i hvertfall.

Vi må bare legge ved et bilde fra i 2010 – fra samme by – samme personene – samme mission – bare 8 år yngre.

Se så søte og uerfarne sykkelister vi var da – og det var garantert ikke i våre tanker å være i samme by 8 år senere – spesielt ikke med sykler.

“Tour de Venezia” var ikke på tegnebrettet engang da – det var ikke før 3 år etterpå at ideen ble skapt. I dag er den ennå en pågående realitet.

Det blir en planlagt hviledag på oss her i Hamburg – som vanlig turister i sykkelklær – og for å hvile både baken og lårene. En velfortjent dag syns vi.

Det er alltid utrolig gøy å sykle inn i store byer – men det er ikke alltid at det går an. Inn mot Hamburg var det mulig på flotte sykkelstier – men man sykler i et milevis landskap med industri og havneanlegg.

Kanskje ikke så idyllisk – men majestetisk – det er det.

Slitne og våte ankommer vi hotellet og er klare for en varm dusj og litt mat. Hotellet er booket på forhånd – og strategisk valgt midt i byen – og med plass for sykler innlåst på bakrommet.

Maten ble som vanlig grovt brød, feite oster og litt pølse. Restene etter utelunsjen ble på sengekanten – med andre ord – men slik er sykkellivet og ironiens glede.

Vi var så slitne, våte og lei – at vi ikke gadd å gå ut å spise etter utpakking og dusj – det ble bare raskeste vei til søvn.

Men – dagen i dag som turister – var verd mye. En hel dag i byen – det gjorde susen. Selv sykkelfruen gledet seg over en sykkelfri dag.

Men hva gjør man egentlig på ferie – uten sykler – og med kun sykkelklær i bagasjen. Hørt om “bønder på bytur” – nesten sånn var det.

Det blir jo som for mange rene feriebilder av rene feriedager – også for oss. Det som er litt kult er at byer med mye historie – kan man glede seg over ut fra flere tidsepoker. Hamburg er en slik by.

Kirken bak Randi her – var faktisk brukt som stall for hestene til Napoleon på 1800 tallet – da Napoleon med sin hær var på tokt og erobret Hamburg.

Det var så mange kirker her den gang, at denne ble til hestestall. Fantastisk – mulig vi kan finsnakke med paven, hertugen eller noe slikt – for å kunne parkere syklene inne her også. Det hadde vært noe.

Krigens merker er tydelig og tatt vare på i denne byen. Som kjent ble Hamburg teppebommet med 350 000 brannbomber i slutten av juli 1943 – og ble helt rasert under de alliertes operasjon “Gomorrah”.

Kirken bak ble intet bedre behandlet – der selve kirkerommet ble bombet til ruiner og ikke bygget opp igjen.

Selve tårnet står igjen og litt av ruinene rundt. Dette var den eldste kirken i området og var en helt utrolig fin kirke før bombingen i 1943.

På bildet under står vi inne i kirkerommet – eller der kirkerommet egentlig skulle ha vært da.

Hamburg har så mye å by på – og vi har bare en dag til rådighet.

I morgen setter vi kursen fra Hamburg til Bremen – på noen utvalgte sykkelruter mellom byene. Vi hadde planlagt å følge elven Elben ut fra Hamburg og ut til kysten – men endrer planene til å stikke en kjapp tur innom Bremen.

Vi blir så å sykle ut mot kysten fra Bremen og passerer grensen inn til Nederland ved byen Leer. Deretter fortsetter vi mot Groningen i Nederland for så å sette strake kursen mot Amsterdam. Groningen er så stor by at selv Ikea er etablert der.

To uker og 50 mil igjen av turen – og to uker og 3 år igjen av dette sirkuset.