Årets tur av “Tour de Venezia” er over. Strekningen Bordeaux – Cherbourg – Dublin er historie. Vi er så takknemlige for alle som har fulgt oss på turen – lika oss og kommentert.

Det er vel unødvendig å si at det var en fantastisk tur. Turen startet i Bordeaux og ferden gikk nordover mot Cherbourg – som er endestasjon for årets etappe. Turen over til Dublin – var egentlig bare ferien vår – med 17 mil ekstra sykling og en opplevelse av Dublin.

Når man ser tilbake på Frankrike og Bretagne området som vi har vært igjennom i år, har dette vært en opplevelse verdt – selv om den måtte sykles. Vi har opplevd så mange flotte plasser, flotte folk og så mange lokale ting på en og samme tur.

Her snakker vi områder for kort reist mat og drikke – vi har opplevd lokal Bordeaux vin fra hele Bordeaux området, vi har opplevd å smake på lokal Cognac i selveste byen Cognac –  midt i hjertet av Cognac distriktet.

Vi har opplevd å spise Rochefort ost i selveste byen Rochefort, og en drøss andre lokal oster og skinke laget på landsbygda underveis. Til og med lokal cider – der vi rett etterpå syklet igjennom gården som cider’en kom fra.  Og til og med lokal Jameson whisky og Guinness fra selveste Dublin.

Vi fikk også med oss en østersfestival i Denneville – en liten fiskelandsby litt nord i Frankrike – der østers og annen sjømat ble tatt opp rett utenfor stranden der. Kan det bli bedre.

Men – det er også tunge dager, sliten og svett, oppoverbakker, regn og kaldt, telt – men sykkelfruen liker bare de fine dagene. Under denne turen ble sykkelherren født, der Trondy skal få lov å utløpe for andre ting enn de positive ved sykkelferie. Her blir det interessant å følge med på de kommende turene. Inntil nå finnes han bare på facebook under “Sykkelherren”.

Plasser som La Rochelle og Nantes – som franskmenn er selv stolte av – er plasser som man absolutt bør dra på ferie til. Vi kom inn til disse plassene på turen vår, og er populære plasser for franskmenn å legge sin egen ferie til. Her måtte vi bare stoppe og ta en dags timeout – og nyte ferielivet litt.

Andre plasser på turen var selvsagt Brest – plassen lengst sørvest i Frankrike – og en milepæl for oss å nå. Vi ble litt skuffet over selve byen – den er bygget opp i hastvært etter krigen og har mistet en del av sin sjarm med det – men du verden for en natur rundt Brest. Nevner bare klipper ved sjøen, rått landskap – you name it.

Men – så kom Saint Malo og Le Moint Saint-Michel. Middelalderen opp av dagen i reneste Ringenes Herre stil. Du snakker om fantastisk opplevelse, er som å dra et til en annen verden. Disse plassene og mange andre småbyer kom på løpende band opp mot Cherbourg – og gir så mange og flotte minner fra turen.

Sykkelfruen og sykkelherren fikk virkelig kjørt seg på turen. Det var mye regn og kalde dager – men dette er en del av gamet. Sykkelherren synes sykkelfruen klarte seg bra på turen, tross mange tunge dager – og vil bare si at ho sykkelfruen er verdens beste sykkeldame og reisefølge. Forsåvidt verdens beste dame også – et riktig funn med andre ord.

Det er virkelig å sette ekteskapet på prøve under slike turer – men vi kan meddele våre lesere at det aldri er noen problem her – takket være den flotte og positive utstrålingen som sykkelfruen gir underveis.

Med et kort resyme av årets etappe, vil bare sykkelfruen takke alle følgere på facebook og på bloggen – det er så utrolig kult at så mange ville følge oss, heie på oss og kommentere – og på det meste hadde vi over 3 000 visninger på våre blogginnlegg. Det er så utrolig kult.

Det motiverer oss til å holde på inntil Venezia er nådd. Kun få år igjen.

Vi var så heldige å få en fin artikkel i Bodø Nu fra årets etappe av Tour De Venezia. Denne ble dessverre liggende bak betalingsløsningen til Bodø Nu. Vi legger derfor ut artikkelen fra Bodø Nu som .pdf fil, for de av dere som ikke har tilgang til betalingstjenesten hos http://bodonu.no.

Se artikkelen her (link til .pdf fil) Bodonu_2017_artikkel_sykkelsak.pdf

Link til artikkelen hos https://bodonu.no

Nei – kor i all verden. Sykkelfruen er i et nytt land, en ny verden og på et nytt språk.

Mine damer og herrer – nok en kunngjøring – vi er kommet til Irland og DUBLIN!!!!

Etter å ha tatt ferge fra Cherbourg i Frankrike til Lossarare i Irland, ventet en tre dagers sykkeltur til selveste Dublin.

Det å sykle rundt i Dublin er mye artigere, enn å sykle rundt i Frankrike. Det er no bra sikkert det da. I Frankrike syklet vi fra plass til plass – i Dublin er det fra bar til bar. 

Men før vi kom så langt som til Dublin – var dette de kjedeligste 17 mil i vår historie – ser jo ut som Norge jo. 

Opp og ned på bondelandet. Ingenting å se på, kjedelige hus og dårlige veier. Attpåtil 12 grader og regn. Noen likhetstrekk eller.

Irland ble som kjent invadert av norske vikinger på 800 tallet engang, som plyndret og overtok landet mer eller mindre. Tror det var sånn rent historisk – men vi hadde ikke samme formål. 

Men – en ting er jeg derimot rimelig sikker på. 

Den første viking som gikk i land her – var kjeivhendt. Det er bra sikkert det. Her serverer alle bartendere øl’en med venstrehånden – og alle kjører på feilsiden av veien. Derfor må den første vikingen ha vært kjeivhendt.

Sjekk en feil på bildet under. 

Jada – sykkelfruen er på feilsia av veien – eller rettsia her nede. Det blir jo feilt uansett i kryss og rundkjøring – vi lærer oss aldri dette med venstrehandskjøring. 

Slik var det i England også for 9 år siden. Alle fløyta på oss – hele tiden. Mulig rettmessig også da.

På dag 1 i Irland syklet vi først bare 2.5 mil fra Rossalare til Wetford – for å finne ut at vi ikke kom oss lengre denne dagen. Og vi fant også raskt ut at det ikke var camping eller små hotell der heller. 

Vi ble rådløs på overnatting helt til et tips i en bar, som kom på et hotell rett bak oss. De syntes synd på oss og vi fikk et lite røykerom – langt ned i kjelleren på minus 2 floor – på et 4 stjernes hotell – og som var fullbooket for et staselig bryllup. 

Her kom vi svette og fæle med sykkel og sykleklær, blant bryllupskake, hvite kjoler og nystrøkne dresser. Snakk om fulltreffer. 

Vi ble ikke buden på festmiddag heller. Forbausende rart.

Dag 2 gikk over 12 mil til en flott forstad til Dublin – denne byen het Bray. 

Det var litt rot og knot å finne veien her – litt mye mot motorvei og lite med sykkelvennlige veier – men vi kom inn på en kystvei etterhvert.

Og til Bray kom vi – og for en fantastisk strandby denne Bray var – fullt sommerliv og et stort fastmontert tivoli – med et herlig hotellslott som sto klar til oss. 

Her strandet vi for natten.

Derfra på dag 3 fra Bray og inn til Dublin gikk på en time eller to – i regn og motvind – men det føltes som en seiersetappe uansett – vi er snart i mål for i år.

Tour de Venezia 2017 er snart historie. For rundt neste sving på bildet under – der er faktisk Dublin.

Mine damer og herrer, gutter og jenter, bloggere og følgere, kongen av Danmark og andre monarkier – Sykkelfruen har en kunngjøring.

VI ER KOMMET TIL CHERBOURG!!!!!!

Dette er endestasjon og den siste byen i Frankrike, under årets eventyr av Tour de Venezia 2017. Vi har nok en gang klart å gjennomføre turen – med ikke så alt for mange problemer underveis.

En ting er sikkert.

Bordeaux – Cherbourg  = Check.

Årets etappe fra Bordeaux og opp hit, var den etappen som vi mangler mellom Amsterdam og Malaga. Nå er denne strekningen komplett, slik at vi har nå syklet hele veien mellom Amsterdam i Nederland og Malaga i Spania – ved å følge kysten rundt Europa.

Til neste år skal vi sykle fra Hirtshals til Amsterdam. Da er hele strekningen mellom Bodø og Malaga gjennomført. Vi har da syklet helt til Spania.

Da vil vi også feire 10 års jubileum i Amsterdam – der det hele sirkuset startet opp i 2009 med denne fruen – nå kjent som “Sykkelfruen”.

I Cherbourg har vi vært i tidligere, da vi syklet første året fra Amsterdam – Paris – London. Da syklet vi til Cherbourg og tok ferge over til Portsmouth i England – og syklet opp til London.

Det er da 9 år siden – og vi har syklet hvert år etter dette til i dag. I år tar vi fergen til Rossalare i Irland, og sykler opp til Dublin for hjemreise.

Det var urolig kult å rulle inn på den samme åskammen inn til Cherbourg – som vi kom inn på for 9 år siden. Vi kjente oss igjen her faktisk, der vi den gang kom inn fra den nordlige Normandie delen.

Tour de Venezia 2017 stopper i Cherbourg – men som en bonus for sykkelherren – har sykkelfruen bestemt at vi skal opp til Dublin for avreise hjemover til Norge.

Dette innebærer 17 mil med ekstra sykling i Irland – og 3 dager i Dublin. Dette blir selve ferien i år.

Dette passer utrolig godt – ut fra at det går ferger og hurtigbåter fra Cherbourg mot både England og Irland.

Værmessig passer det også utrolig godt – pissregn og 12 grader. Trondy er nok garantert den eneste personen i Cherbourg – med shorts på i dette været. Skulle tro han har glemt buksene hjemme.

Cherbourg er en havneby nordvest i Normandie, like ved der den engelske kanal starter i sør.

Byen har med omegn ca 118 000 innbyggere. Men – byen i seg selv er ikke noe spesielt – det er havna og historien som er det essensielle med byen.

Det var her Titanic la ut på sin ferd mot isfjellet den 10. April 1912, som det andre stoppet på turen over Atlanteren.

Cherbourg er i dag et knutepunkt for all båttrafikk fra England og Irland.

Det er mange små og store havner som rommer, robåter, seilbåter, fiskebåter, hurtigbåter, ferger og frakteskip.

Byen ser ut til å være plassert mellom havnene, sånn at båtfolket har en plass å stikke innom når de er i land – uansett hvor de havner.

Byen har lite å tilby, men byens mest anbefalte severdighet er “Cité de la Mer”, en temapark som utforsker historien om havet. Den er verdt et besøk.

Ubåter og dykkeklokker fra tidenes morgen var å finne, samt alt om Titanic så klart.

Temaparken inneholder selvfølgelig også et stort akvarim – et lite minimum Dubai.

Vi fikk også med oss et besøk inni en atombrevet u-båt fra slutten av 60 tallet.

Det var en trang opplevelse – men du verden så spennende.

Alt var inntakt som den var forlatt fra tjeneste, og selv de store missiler lå klare til utskyting – slik der var under hele den kalde krigen.

Ubåten ble faktisk kjørt rett fra tjeneste og inn i tørrdokken – slik den ligger i dag.

Cherbourg var som sagt første anløpshavn for RMS «Titanic» etter avreisen fra England. “Cité de la Mer” hadde viet Titanic stor oppmerksomhet.

Vi fikk sitte på fremre dekk å fikk oppleve hvordan det var fra båten la fra havn, til den traff isberget og frem til forliset.

Minutt for minutt, kommunikasjon mot andre skip og hele opplevelsen levert på et gedigent lerret som sikkert var 30 meter langt.

Det var egne utstillinger med rekonstruksjoner av deler av interiøret til Titanic, samt endel gamle ting fra terminalen slik den var fra gammelt av.

Det som stikker opp i bakgrunnen på bildet nedenfor, er den originale landgangen som ble brukt for ombordstigning til Titanic i 1912. Denne sammen med avgangshallen som ble brukt, vitner om gammel historie.

Her gikk folkene ombord på morgenen den 10. april 1912.

Som resten av byen i Normandie, ble også denne hardt rammet i kampene under andre verdenskrig.

I og med at byen i 1944 ble viktig forsyningshavn for allierte tropper fikk byen hard medfart. Havna var ikke oppe å gå før i 1952.

Vi tok en regnfull avskjed med Cherbourg. Ikke en tråd var tørr nok engang, etter en relativt kort sykkeltur ut til fergekaia.

Flotte greier – pisse blaut på ferga med andre ord.

Irland og Rossalare venter oss på andre siden av kanalen. Da er det bare å legge seg å sove i lugaren.

Om 21 timer er vi forhåpentligvis i et nytt land. Deretter blir siste etappe mellom Rossalare og Dublin på 17 mil syklet.

Skulle gjerne kalt ferga et cruiseskip, men det ville være å “overdrive for en kjenning”.

Den er bare litt over en norsk hurtigrute størrelse – uten svømmebasseng.

Sykkelfruen sier bare – Irland next.

Frankrike er et stort og langt land, det skal være sikkert og visst. Milene blir mange på turen, og det begynner å slite på kroppen. 

Vi er opp langsiden mot Cherbourg – og fremme på første store delmål om kort tid.

Den søte og siste etappen mot Cherbourg, er preget av endeløse veistrekninger – med et mer ordinært Frankrike enn det vi har opplevd til nå. 

Vi holder oss til kysten og opplever endel flotte ukjente kystbyer – det er en ren glede i hverdagen.

Det er et mindre sykkelvennlige veier her, og vi er nødt til å følge hovedtrassene en del nå. Fordelen er at det ikke er så mange bratte bakker og andre overraskelser underveis.

Mye trafikk og høy hastighet kan være et problem for sykling, men det går egentlig veldig bra det også. Noen plasser er det ikke sykkelveier – andre plasser er det todelt sykkelveier som følger hovedveiene. 

Vi får også her med oss litt historiske gamle plasser, med storslåtte bygninger og kirker. Er vel umulig å unngå dette i hele Frankrike, vil vi tro. 

Er en opplevelse stort sett hver gang vi kommer til slike byer, som har vært historiske store steder – med kirker store som troll. Men – vi blir også litt lei etterhvert da og. Men tenk – hva disse plassene har vært igjennom opp gjennom årene.

Innimellom er det tid for lunsj, og som sykkelister flest er det vel ute lunsj som teller.

Om man ikke finner benkplasser, er det alltids en mur et sted som kan brukes som lunsjbord. Slik som her – foran en flott kirke. Koselig det.

Andre ganger passer det bedre med lunsjpause nær en park med benker. 

Uansett – lunsjen smaker bra hvor som helst – og det går mye i franske oster og pølse da. Så rart.

Plassene er mange, strekningene er lange, de små og store byene er en opplevelse hver for seg. 

Utrolig artig å få med seg dette også, selv om føttene begynner å få nok av ferie. 

Når kvelden kommer – er det en ny runde med å finne overnatting. Man kan ikke planlegge på forhånd hvor man kommer i løpet av dagen – dagene blir som de blir – plassen vi stopper opp på er som regel alltid tilfeldige – det er det som gjør det så gøy også da.

Denne gang ble det også camping – litt regn de siste dagene, litt vått og grått på himmelen – litt kaldt i luften. Men, vi klager ikke. Vi har godt utstyr som takler det meste. 

Så – campingplass ble det – men med litt uvante trær da denne gangen. Skulle tru gressklipperen har kjørt igjennom her – på høykant.

De perfekte trærne er perfekte til tørke av soveposer og tøy. Faktisk helt perfekte – og glad for at eieren ikke så dette. 

Sikkert ikke helt greit dette – men såg ingen forbudskilt heller da.

Men – alle ting endre som regel bra – ingen kjeft å få – og mat ble det også. 

Fantastisk god kokk på denne campingen, som serverte en fantastisk blåskjell rett med pommes frites  – eller “Mussels fries” som det heter på den franske menyen. 

Da ble sykkelfruen glad. 

Cherbourg neste, kun minutter igjen. Og noen få mil til da.

Vi er nå startet ut med å sykle langsiden opp mot Cherbourg – og er midt opp i bonde landet Frankrike. Dette er ren Normandie stil “All Over” og ikke så rart – vi har nå kommet inn i selveste Normandie regionen. 

Normandie er den siste regionen vi skal igjennom av de tre regionene på denne turen. Er virkelig et kult område – men som også bærer preg av de mange minnesmerker fra andre verdenskrig. 

På bildet under ser man det ikke – men det var ganske mange kule hull å se på veggene. Minner om en litt trasig historie da.

Hele området var hard rammet under den tyske okkupasjonen av Frankrike – og litt lengre opp her var som kjent selve D-dagen iverksatt den 6. juni 1944. 

Vi har tidligere syklet fra Caen til Cherbourg, som var selve området for D-dagen. Faktisk 9 år siden da – når vi kom fra Amsterdam og nedover kysten.

Det er landbruksområder i gammel klassisk stil – med grå steingårder over alt – og med godt krydret møkkerlukt. Til og med de gamle vindmøllene er bygget av stein. 

Er jo værre enn Jæren hjemme i Norge – som vi syklet gjennom i 2016 og var svært fasinert over da.

Vi finner noen sykkelstier og gamle veier, og klarer på de fleste dagsetappene å komme unna de trafikkerte veiene. Dette gjør at vi kommer mange ganger – stort sett veldig ofte – inn gjennom små gårder. 

Franskmennene tar virkelig vare på alt som er gammelt og i “ventage” stil. De pusser ikke opp husene i hytt og pine som i Norge. De synes nok det er sjarmerende med avskallet maling, og vindskjeive sprosser. 

Eller mulig ikke så nøye – men noen få gjør det.

Når man kommer i snakk med lokale franskmenn blir de overbegeistret når vi skryter av landsbyen deres, og kunne ikke vært mer enig. De er nok glade i sine hjem og små lokalsamfunn. 

Er nok godt å være gammel i landsbyene her – i hvert fall idyllisk nok. Og i kontakt kommer vi til stadighet – mange er nysgjerrige på hva dette her for noe – to personer med fullt utstyr på sykkel – svette og jævlige.

De pynter også husene sine med nydelige blomsterkasser og gamle gjenstander som hører hjemme på museum. 

Mange av småbyene, gårdene og husene er som smykkeskrin, der de ligger langs sykkeltraseen vår. Til ære for oss eller – NOT. 

Da vi syklet i Sør Frankrike syntes vi de innfødt – altså franskmenn – virket arrogante. Det bildet har endret seg totalt nå. Kanskje folk er lykkeligere på landsbygda – eller jo lengre vi kommer Nord Øst.

Men det kan også hende at vi virker hyggeligere når vi smiler og sier “Bonjour”, isteden for å innlede med “Do you understand English”? Mulig vi har lært noe vi og etter noen år på franske veier. Også “Merci beaucoup” hjelper litt til her.

De er jo litt artige de folkene på landsbygda da og – og det er nok som hjemme. Det er på bygda man finner de originale folkene, sies det.

Endelig er det kveld i kveld også. Teltet er slått opp og sykkelfruen har dekt på til to til kvelds. I dag og. 

Da er det snart ny dag og nye spennende plasser og franske bondegårder og slott i vente. 

Vi er snart i Cherbourg – bare noen mil igjen med opplevelser. Mulig 20-30 mil – pluss 17 mil i Irland da.

Lenge før vi avreise hadde vi googlet eventer langs veien. Det meste treffer ikke med reiseplanen – men på en plass ble det klaff. Og der er vi nå.

I Denneville i Normandie området, var det en pågående østersfestival. Denneville ligger helt ved havet og finnes nesten ikke på kartet. Så stor er den – men de er gode på festivaler. Denne planla vi å rekke – og det stemte så bra med datoen i programmet vårt. 

Vi måtte derimot trø på som bare juling de siste dagene etter Le Mont Saint-Michel om vi skulle klare å rekke frem. Og det gjorde vi. 

Vi booket oss inn på en campingplass i nærheten – og var klare til dagen derpå.

Dette var en stor lokal festival – og vi var tidlig oppe dagen etter – og slik så frokostbordet ut denne dagen. Helmaks.

Det var mange stander med lokal mat, enten fisket rett utenfor eller produsert på gårdene rundt. For oss var sjømat mest aktuelt – og vi fant fort frem til teltet med “Fruties de Mer” som er rett oversatt med “havets frukter”. 

Det var forskjellige retter – og vi kjøpte det største brettet med alle rettene på deling. Vi ble servert østers, sjøsnegler, reker og hummer. Og fersk tang som salat – ææssshhh. 

Alle råvare var super freshe, da de kom opp fra havet i dag morrest og rett på markedet. Smakte fantastisk.

Her er Trondy med fersk naturell havsnegle og østers – rett fra havet.

Det var liv og røre på festivalområdet. 

Vi var tilfeldig i New Orleans i USA for et par tre år siden – og havnet opp i en østersfestival da også. Begynner å bli lei av østers – er jo bare noen få år i mellom hver gang. Særlig ja.

Her i Denneville hadde de også lokale produsenter ulike stands med lokale oster, lokale viner og lokalprodusert øl. I tillegg var det et digert loppemarked, for folk med bagasjerom. Så mest ut som om folk hadde tømt bodene sine for dagen.

Etter noen fantastiske smaksbiter og god lokal drikke – var det på tide å sykle videre. Cherbourg kaller på oss i det fjerne, og vi kan ikke annet enn å adlyde .

Det er langsiden opp igjen og sluttetappen har startet i Frankrike – før vi setter kursen over havet mot Irland og Dublin.

Livet er herlig – selv Ringenes Herre ville ha vært misunnelig på oss nå – i hvertfall forfatteren. Mulig at sykkelturen hit drar ned misunnelsen litt da.

Vi endelig fremme i ​Le Mont Saint-Michel, og har overnattet her inne i natt på Le Monton Blanc Hotel. En opplevelse vi ikke ville vært foruten. 

Et tostjerners hotell som fortjener alle to stjerner – men ikke tre eller flere. Vi fikk nu sove der i hverfall – i gammel klosterstil – var egentlig kult det og. Her står Randi foran hotellinngangen.

Dette er den destinasjonen vi har gledet oss mest til på årets tur. Forventningen innfrir må vi si – dette er en opplevelse verdt alle sykkelturene tilsammen. Mye ut fra at det er helt unikt.

Le Mont Saint-Michel er en opprinnelig tidevannsøy i regionen Normandie i Frankrike. Den ble først bebygd på år 500 og 600-tallet. På øya var det da i den tiden et velfungerende samfunn – og vi ser konturene av hva slags steintøft liv det må ha vært.

Det første som møtte oss var hovedporten – gedigen løfteport i tre. Deretter kom vi inn i hovedgaten, der all handel foregikk og der arbeidsfolk bodde. Nå var det restauranter, shop av ulike slag og noen få hoteller. Men du verden så kul gate da. 

Deretter går de milvise trappene opp mot klosteret og kirken som ligger på toppen. Nå er det overfylt av turister – hele veien.

Det måtte være lavvann fra gammelt av for å komme ut til øya – nå er det turistifisert med en bro helt frem. Men tidevannet og straumen er den samme.

Vi fikk vindusplass på en av resturanten og fikk se tidevannet stige inn. Stilig fenomen der vannet stiger flere meter på veldig kort tid. Selve bukta der øya er – er megastor med flere tusen mål – og er bare en stor sandstrand på lavvann. På høyvann er det hele dekt med sjøvann.

Straummene av tidevannet kan faktisk bli nesten like sterke som i Saltstraumen. Straumene går i spinn i vannet her også. Det er helt rått og nesten uvirkelig rundt borgen nå. Bra vi sitter trygt inne i en steinkollose.

Legenden forteller at biskopen av i år 708 fikk pålegg fra erkeengelen Mikael om å bygge kloster og kirke på øya. Det ble da i tillegg bygget en hel by under slottet – der arbeidsmenn og handelsfolk kunne bo. 

Byggverket er enormt – øya er enorm – slottet, klosteret og kirken på toppen er enorm. Det er flere grotter inne i fjellet og disse er forsterket for å støtte byggverket. 

Slottet på toppen som inneholder kloster og kirken – er utrolig høyt over havnivå – og vises på mils avstand da vi syklet mot dette. 

Trappene er milelange – og det hele er steinbygd. Det var et slit bare å gå opp på toppen – etter noen mil på sykkel i bena da.

Tro hvor mye energi og folk, det har gått med på å bygge dette. 

Sjekk selve kirkerommet på toppen av fjellet. Vanvittig stort – og tro hvor all stein er hentet fra under bygging. Langt inne på fastlandet – helt sikkert.

Beliggenheten ga festningen strategisk betydning i forhold til lokale elveløp og havner. 

I motsetning til andre slott og festninger mot havet – var det ingen andre bygninger rundt for å forsvare øya – her hadde de nok full kontroll selv på inntrengere. 

Selve byporten var massiv – og var nok på datiden ugjennomtrengelig. Tror også Trondy har full kontroll her. Det var ikke en turist å oppdrive – etter han stilte seg i døråpningen.

Klosterets makt og betydning var i sin tid stort. Etter reformasjonen gikk makten etterhvert tapt, og antall munker minket. 

Etter den franske revolusjonen i 1789 ble klosteret brukt som fengsel. Fengselet ble stengt i 1863, og klosteret har vært fredet siden 1874. 

Trondy var nede å sjekket varetekten fra den gang. Flaks at han kom opp igjen – for jeg vet ikke veien videre.

Man kan lett bli andaktig når man går rundt i en kirke fra år 500 tallet. Det gikk også ordentlige munker omkring, men vi tenkte det ville være uhøflig å fotografere dem. 

Vi var på en sightsing i toppetasjen – der selve klostret og kirken var anlagt fra gammelt av. Enormt stort altså. Vi gikk i flere timer rundt på toppen – utallige kirkerom, matsaler og bønnerom. 

Det var endel magiske effekt, med dansende måkefjær i taket på en av slottets kirkerom. Det var også endel kunst utstilt som skulle illustrere det gamle. 

Ufattelig fint håndtverk overalt. Det er høyt under taket, som skaper en urealistisk tomrom og stemning – uten en lyd faktisk – bare summing fra japanerne.

Besøket til Le Mont Saint-Michel var absolutt verdt turen, men når sant skal sies var det en skikkelig turistfelle også.

Kjempe dyrt, kjempe trangt og kjempe masse turister overalt. Og japanera – de er jo overalt – også her. Til tross for hvor små de var – tok de mye plass. Hehe – de var jo så mange. Og det første man ser på en japaner, er Nikon utstyret – så mannen bak utstyret. Og så resten av følget. Fantastiske folkeslag.

Ei øl til 110 kr og ei dårlig flaske vin til mat til kr 300 – hører ikke hjemme i Frankrike. Men – man betaler vel litt for opplevelsen også. Det er vel skrevet i stein.

I tillegg var det totalt sykkelforbud på øya. Der støtet vi på et kjempeproblem. Vi fikk med andre ord ikke syklene og bagasjen med oss inn til hotellet. 

Krise – vi kan ikke forlate utstyret. 

Men sykkelfruen visste om råd. Vi leide faktisk plass på campingplassen som ligger på fastlandet for syklene og bagasjen – den natta vi overnattet på øya. 

Dobbelbooking med andre ord – men verdt nesten alle pengene. 

Mulig vi kommer tilbake en gang – opplevelsen var stor i hvert fall. 

Terningkast: 5

Nok en endeløs todagers med tråkking på pedalene. Mil etter mil med paddeflatt terreng – middels bra vær – langs den franske kysten. Vi har ingen valg – vi har noen kartblad igjen – som sammen viser en lang vei til mål.

Etter en fantastisk opplevelse i Saint-Malo, settes kursen langs havkanten opp mot nok et idyllisk og historisk sted – nemlig Le Mont Saint Michel. 

Vi anbefaler å google det – mer fasinerende tidevannsøy med et slott på kan ikke spores opp i denne verden – i hvertfall ikke for noen nord-norske sykkelister på franske stier.

Le Mont Saint Michel er som tatt rett ut av Ringens Herre – eller mulig Ringenes Herre er tatt ut herfra. Og midt i denne borgen skal vi bo i et døgn – hotel.com fikset det – vi har bestilt rom for over et halvt år siden. Godt beregnet at vi kommer frem dagen før da, etter nesten to uker på sykkelsete med noen utfordringer.

Underveis fra Saint-Malo til Saint-Michel, er jo ikke veien særlig kjedelig heller. På våre to dager med sykling – er det propfullt av små landsbyer med et par tusen innbyggere hver – samlet rundt en gammel kirke. Snakk om små lokale samfunn.

Det er jo noe unikt med denne strekningen da – uansett hvilken avstikker man velger – er det jo en flott opplevelse. Må jo ha vært stor aktivitet her for et par, tre, fem hundre år siden – skal man tolke byggestilen. 

Og det beste og verste med sykkelturen – er at man får oppleve det på nært hold. Man berører liksom lokalbefolkningen.

Man vet man er kommer feil – når man setter seg ned på en lokal pub for ei øl – og alle snur seg og lurer på hvem f… dere er liksom. Stampub heter det. Sånn er det her på restaurantene også. Stamresturanter – du liksom. Ja faktisk.

Mulig den beste delen av ferien akkurat det da. Og her er et utdrag av en lokal pub, med sykkelfruen som stamgjest for øyeblikket.

Vi var så heldige å finne sykkelveier utenom alle de trafikkerte veier. Vi kom plutselig over et område for rekreasjon forbeholdt de innfødte – og plutselig var vi en del av lokalsamfunnet her også. 

Helt topp å følge slike veier og områder. Det er flotte naturområder – og det har vært noen ganger at vi har fått dette med oss – også på noen av de andre turene.

Slike plasser byr på mye gammel historie og svunnen tid – og litt skog og landbruks terreng. Blir en del mil etter et kjedelig landskap også da – men det er en del av opplevelsen.

Flott er det også her på landsbygda. Det blir jo noen kule bilder i det minste. Ett av problemene er at det er langt mellom butikkene som selger mat og drikke – må planlegge litt mer her da.

Mens vi tråkker oss fremover – skimter vi Le Mont Saint Michel – øya med borgen i det fjerne. Den er gedigen – vi ser konturene på mils avstand – dette blir noe særegent tenker vi.

Det blir camping i natt – borg og overnatting på Le Mont Hotel inne i borgen i morgen – det kan dere banne på. 

Sjekk det monstre av en tidevannsøy, som kommer opp av havet i det fjerne. Tidenes opplevelse – vil jeg tro. Og her er vi nå – klyp meg i armen du kjære sykkelfruen.

Et fotografisk snev av fantastiske Saint-Malo – må bare oppleves – kan ikke beskrives – selv med bilder. Dette var en av de store overraskelsene på turen – et stort pluss for sykkelfruen.

På turen fra Brest til Saint-Michele, svingte vi nedom Saint-Malo. Litt tilfeldig valg, ukjent for de fleste, men vi har fått høre litt om plassen underveis. Så da ble det slik. 

Ingen bomtur her – byen var en enorm opplevelse og et must å besøke. Er du på disse kanter – sving nedom – det er klar beskjed. 

Omkring ca. år 1000 var stedet en øy hvor St. Aaron og St. Brendan grunnla et kloster, hvor en av munkene senere ble til St. Malo. Derav dagens navn på byen.

For franskmenn er byen kjent som “Byen innenfor muren” – eller som det heter på fransk “La ville intra-muros”. Øya lå strategisk til ved utløpet av elva Rance, og det ble anlagt sterke festningsmurer rundt det som i dag er gamlebyen.

Innbyggerne var stridige og tjente stort på å beslaglegge forbipasserende skip med last og mannskaper. I perioder hvor det var strid mellom England og Frankrike var dette en lovlig geskjeft. (korsar-virksomhet med kongebrev). 

Forholdet til øvrighetene har ikke alltid vært godt. Selvrådigheten gikk så langt at man omkring 1500-tallet like godt erklærte seg som republikk.

Med andre ord skulle de leve fett på å være sjørøvere – nesten som norske vikinger. Verden er ikke stor – spesielt ikke på sykkel – og litt google.

Gamlebyen er en gedigen festning eller borg rett og slett – solide murer omkranser en stor middelaldrene by – og her er selve byen inne i borgen – med sine hoteller, restauranter og yrende folkeliv. Eller turistliv mulig. 

Og her er vi – med syklene og regndressen.

Det første vi så når vi nærmet oss havnen og gamlebyen, var bare en svær kaloss med brune steinbygninger. Dette var svært. Dette var majestetisk. Dette var noe nytt og massivt. Dette var Saint-Malo.

Men – rett ovenfor gamlebyen – ligger store industribedrifter, båtsliper, cargo og store fergeranløp som går til England og Irland. 

Hvem i huleste har designet byen her i moderne tid? Vaktmesteren eller kokka på eiendomskontoret? Hvem vet – ikke eiendomsjefen i hvertfall – men dette overså vi glatt. 

Det som er greien – er at selve Saint-Malo var i sin tid bygget på en øy – en tidevannsøy – som man bare kom seg til på lavvann. Dette sammen med alle småøyene rundt – med sine festninger – som også er tidevannsøyer – var nok en nokså unikt skue selv på den tiden.

I dag er det massivt fylt ut mot borgen, og dannet et parkering og industrianlegg rundt selve gamlebyen. Ny tid har tatt over på utsiden – på innsiden er det derimot samme gamle stil med litt modernisering. 

Byen – eller nybyen – er forøvrig et viktig knutepunkt for handel og trafikk mot England og Irland – nesten som Cherbourg.

Da vi kom til byen, måtte vi bare dra rundt å se oss om – vi fant ut at man kunne gå opp på muren rundt byen – det måtte bare utforskes. Da så vi hvor stor og massiv byen egentlig var. 

Arealet er nok 5 ganger så stort som Bodø sentrum og er som hugget ut av stein.

Vi ankom Saint-Malo litt sent på kvelden – vi måtte bare finne oss et hotell i byen – innenfor murene. Det angret vi ikke på – telt var utelukket i kveld. 

Det ble en god matbit på en av de mange restaurantene. Deretter litt mer utforsking og trasking i de endeløse steingatene. 

Det å bo i en borg – er for mange en stor opplevelse. Og det var det for oss også – man kan lett bli vant med det. Men det er noe som ødelegger idyllen – nemlig biler og turister. 

Tro hvor bra det hadde vært med kun hester og kjærre innenfor disse murene – ikke biler og folkevandring. Mulig derfor vi også slapp inn. Å flott var det.

Rundt hele Saint-Malo, lå det en rekke borger og mindre festninger på øyene rundt. Det var fasinerende – og tro hvor godt beskyttet denne byen var i sin tid. 

En annen ting som var litt rått – var at alle øyene rundt med borger – var det med hav om kvelden – men dagen etter kunne man gå tørrskodd ut til de. 

Bildene under er av samme øy. Da kom også strendene frem og folk kunne bade.

Idyllisk plass – storslått gamleby – som var virkelig flott om kvelden, når lysene og stemningen nådde sitt klimaks.

Takk for at vi fikk oppleve dette – og slipper å døse bort på ei strand i syden med en og annen paraplydrink.