Dagen startet som en normal tysk dag – pent vær, motvind og 7 mil med flat landevei var dagens etappe – easy match skulle man tro.
Og her kommer gode historier på rad og rekke fra dagens etappe. Røverhistorie eller solskinnshistorie – bør leses uansett – for historien i dag er god – faktisk meget god.
Dagen starter med punktering – selvsagt – ca 50 meter fra hotellet – etter en god frokost. På Randi sin sykkel – bakdekket igjen – selvsagt – faktisk samme bakdekk som sist.
På’an igjen for andre gang på denne turen. Så – av med dekket tidlig på morgenen – inn med ny slange og fiks ferdig. Gikk egentlig veldig fort og greit – ikke så sliten nå og med godt pågangsmot – bare litt olje på nevene.
Passer bra at vi har tatt handicap plassen da under hjulskiftet – passe handicap’et nå.
Så – solskinn og sykling på nytt igjen med 2 kjappe mil ut i ingenmannsland.
Og – så – ptchhhhh – fra bakdekket til Randi – på nytt igjen. Er det mulig. Samme bakdekk.
Nå – midt inne i bushen – langs landeveien og elva som vi fulgte – med lite folk omkring her – måtte det skje. Heldigvis en bensinstasjon innen 200 meter – flaks – faktisk første stasjonen på 2 mil – og dit trillet vi inn i håp om hjelp.
Men – ingen hjelp å få her – kun pølse og bensin til salgs – nesten samme service som hjemme på bensinstasjonene med andre ord.
Hva – f gjør man da.
Punget dekk, litt over 1 mil til nærmeste tettsted – legge på gåing med punktert sykkel med 3-4 km i timen? Vil ta evighet – 3 timer gange – uten å vite om man får hjelp.
Og problemet var ikke punktering – men at selve dekket var blitt morknet i sidene og som punkterte slangen fra innsiden – vi måtte ha nytt dekk også. Det fant vi ut nå – først etter tredje punktering.
Nytteløst.
Løsningen som vi kom ut med – faktisk fornuftig – var å ta av dekket og ta taxi tilbake fra der vi kom fra – 2 mil til et sykkelverksted – faktisk en “Bikeshop” i følge Google. God plan mulig – med stor sannsynlighet for å lykkes.
Da vi holdt på å løsne dekket – kom det en hvit varebil opp på siden vår – med en henger med gravemaskin på. Ut av bilen kom en tysk gårdbruker i rød kjeledress.
Hyggelig mann for såvidt – og han lurte på problemet vårt. Vi forklarte kort på engelsk – og han skjønte ikke et kvidder sannsynligvis. Men – såg dekket vårt og skjønte problemet.
Han viftet litt med hendene, snakket litt tysk, nikket og tok dekket og la det inn bak – pekte på meg og passasjersetet – den skjønte jeg. Jeg samlet fort litt penger hos Randi og tok farvel med henne – uvvist hvor turen gikk.
Inne i varebilen sa den tyske bonden – “ein kamerat”. Og bablet masse videre på tysk – jeg svarte innimelllom på engelsk – skjønte nok like lite begge to.
Med hengeren og gravemaskinen på slep etter varebilen – kjørte bonden i den røde kjeldressen tre, fire kilometer – svingte plutselig ut fra hovedveien, gjennom noen boligfelt og stoppet ved et uvilkårlig bolighus – tok ut dekket og viftet meg ut bestemt.
Kunne ikke gjøre annet enn adlyde. Hva skjer nå, tenkte jeg på engelsk.
Han gikk forbi bolighuset – til bakgården – til et hvit lager eller verksted skulle de vise seg.
“Mine kamerat” sa han – og innenfor den ene porten sto det en eldre kraftig kar – med sykkeldekk og sykkeldeler rundt seg – i en møkka skitten svart t-skjorte. På brummet, smilende tysk sa han “Guten Tag, mine herr”.
Her var det med andre ord en tysk, lokal “Reodor Felgen”, som sto klar til å fikse dekket for Randi. Snakk om makan til perfekt timing – og han var bygdas egen sykkelreparatør.
Det ble helt nye dekk til og med – ikke helt vår dimensjon på lageret – men med samme omkrets og med nesten samme bredde – som passet som støpt på felgen.
Det eneste jeg gjorde var å godkjenne dekket og si hvor mye luft som skulle inn.
“Viola” – lød det på tysk – og dekket var ferdig. Jeg var ikke skitten engang.
Mannen i den røde dressen kjørte tilbake til syklene – med gravemaskinen fortsatt på slep – og satte på dekket for oss. Målløst mekaniker i team “Tour De Venezia” sto uten jobb og rene never.
Dette er så utrolig flaks – timing – eller hva man kan forlange på en litt håpløs situasjon – med to norske sykkelister fra Bodø – midt inne i innlandet i vest Tyskland – med punga dekk – langt fra folk og bebyggelse.
Plutselig dukka bare mannen med rød kjeledress opp – med gravemaskin på slep – og fiksa det meste.
Røverhistorie eller solskinnshistorie – tja, en utrolig historie i alle fall.
Dekket holdt de neste 7 milene i hvert fall.
