Vi har vært så heldig å hatt en journalist på besøk i vinter, som har skrevet en fantastisk flott reportasje på 4 sider i ukebladet Allers som var i salg 8. juli.

Her er reportasjen side for side. Enjoy.

Det er ikke enkelt å ha fridag og bursdag på samme dag. Man får liksom ikke helt fri da.

Bursdagen til sykkelherren kom på fridagen, rastløs som få måtte det bare sykles da også.

Når man først er turist i Nice – med sykler frie for bagasje på bakrommet – er veien kort for å ta en dagstur over til Monaco.

Vi føler oss som hjemme i Monaco. Vet ikke hvorfor, mulig vi har vært her for mye. Ikke spiller vi Casino, ikke er vi millionærer, ikke har vi Ferrari. Vi passer egentlig ikke inn her, bare som turist mulig.

Det er bare 3,4 mil – en lett match da sykkelen er så lette og fine å sykle på – uten nedlastet med fulle sidebagger, telt og teltutstyr.

Man slipper liksom å drasse på 20 kilo oppakking, og nå 4-5 kilo lettere kropp etter tre uker på sykkel.

Vi har syklet denne strekningen faktisk 2 ganger før – både i 2011 og 2012 – da vi suste forbi her på ferden langs kysten.

Den ene gangen kom vi ned fra alpene, den andre gangen skulle vi til Roma.

Det er en flott dagstur til Monaco, både på sykkel, buss eller med lokaltog. Valgfriheten er stor – derfor ble det sykkel på oss.

Har du ikke vært i Monaco når du har vært i Nice, så må du gjøre det neste gang. Har du ikke vært i Nice ennå, må du ta turen hit.

Nice er en flott by å være turist i – men ikke badeturist. Det er bare kunstige strender rund her, som er steinfylte. Ikke noe flott badestrand med andre ord.

Monaco derimot har en flott badestrand, men man bader ikke i Monaco.

Der drar man bare rundt å beskuer de hinsides båtene eller yachter som det heter, slottet til Albert, Casinoet og de elleville Ferrari og Lamborghini som hyler i gatene der Formel 1 løpene går.

Det er så overdådig – men så fantastisk å oppleve. Vi blir like imponert hver gang.

Vi har en favoritt restaurant i Monaco, som har verdens beste Ravioli og verdens beste og største øl.

Vi har vært der alle de dagene vi har vært i Monaco – men selvsagt når vi syklet ens ærend en dagstur på bursdagen, måtte denne være stengt for sesongen.

Vel – Monaco innfrir hver gang uansett og det blir ikke siste gangen vi tar turen hit.

Mulig uten sykkel da, for vi er i utgangspunktet ferdig med denne delen av kysten på prosjektet vårt.

Det kan også nevnes at de små plassene mellom Nice og Monaco – er noen fantastisk småplasser.

Alternativ til å være i Nice, er å leie leilighet i f.eks Eze s/Mer eller Villefranchrer s/Mer.

Man blir ikke skuffet her heller, og er noen flotte plasser til å ha som base for utflukter, sol og badeliv.

På den andre siden av Nice – mellom Nice og Cannes – ligget Antiebes. Fantastisk bra plass det og som kan anbefales.

Nok Nice og Monaco for denne gang. Sykkelutstyr er vasket og pakket ned. Flyet gå i morgen, og vi er snart norsk igjen.

So long.

Mine damer og herrer, gutter og jenter, bloggere og følgere, kongen av Danmark og andre monarkier.

Sykkelfruen har en kunngjøring.

VI ER KOMMET TIL MARSEILLE!!!!!!

Dette er endestasjon, og den siste byen i Frankrike under årets eventyr av Tour de Venezia 2019.

Vi har nok en gang klart å gjennomføre en etappe i ferden rundt Europa – med ikke så alt for mange problemer underveis.

En ting er sikkert.

Malaga – Barcelona – Marseille = Check

Det er ni år siden vi var her sist – også da med sykler og full oppaking. Da kom vi fra Zurich via Lyon i 2011, og skulle videre østover mot Nice.

For ni år siden var Marseille stort sett bare en pitstop med en kraftig Mojitos. I år er det slutten på nesten 4 ukers intenst tråkking. Da uten Mojitos i år.

En stor milepæler er nådd og det kjennes så ufordragelig bra ut. Nå er selv vi stolte! Faktisk.

Bildene under er tatt med ni års mellomrom – tatt fra samme sted – i samme by.

Er ikke så mye som har forandret seg vel.

Bare litt nyere sykler, annen t-skjorte og med en blå erverdig båt i bakgrunnen – som har fått fast oppankring ved kaia vår.

Nå er vi helt ferdige med Norge, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Spania, Portugal, Baskerland, Monaco og Frankrike på vår lille kysttur til Venezia.

Nå er det bare den Italienske kysten fra Roma til Venezia igjen, fordelt på de to siste årene inn til 2021.

Nice til Roma syklet vi i 2012, slik at vi er nå ferdige med hele kysten fra Bodø til Roma.

Det var bare ufattelig deilig å rulle inn til Marseille – selv med alt for varmt vær for å sykle.

Det har vært en innholdsrik ferd gjennom først tapas og badelivet i Spania, flomofre med den lengste omvei, spanskromerske byer av ypperste kvalitet, den lange bratte bakken opp Pyreneenes – til kunstopplevelser i Picasso byen Ceret. Og påfølgende franskromerske byer på kryss og tvers mot Marseille.

Det har vært fantastisk å være norsk i Spania, det har vært fantastisk å være norsk i Frankrike, det har vært fantastisk å være norsk på sykkel.

Det har vært langt å sykle fra Malaga, over Pyreneens og til Marseille. Det ble bare to land på årets tur, men over 200 mil på turen. Det holder.

Nå skal vi kun ha en lat dag i Marseille, og ta noen blogg bilder.

Deretter setter vi kursen mot Nice for å ta fly hjem til Bodø. Det blir en velfortjent togbillett til Nice, og hotell – med frokost – i Nice. Det er helt sikkert – det er bestilt slik.

Da er det bare å gå opp den lange, brede trappen opp mot togstasjonen i Marseille – sette seg på tog til Nice, logge ut av sykkelfruen.no og putte seg på et fly tilbake til Norge.

Vi setter umåtelig pris på alle som har fulgt oss på tur, kommentert og tatt del i våre opplevelser.

So long – og takker alle for følget så langt.

Hvorfor dra til Roma – når Roma ligger i Frankrike? Det er et godt spørsmål. Vi bare sykler rett på restene av det romerske rike, og er ikke lei av den grunn.

Vi besøker Niemés og Arles på turen rundt Montpellier. Vi har hørt litt om begge plassene og gjerne sett på reportasjer på en eller annen TV kanal.

Plassene virker kjente, men vi har ikke vært her før. Det er nok kjente plasser, kan man skjønne. Romerne har vært her også.

Både Niemés og Arles har romerske røtter, tilbake lenge før Jesus ble født. Romerne herjet her med sitt gigantiske imperium tilbake i Romerrikets storhetstid.

Det første vi treffer på ved inngangen til Niemés, er Amfiteater – så stort som vi husker det samme var fra Roma. Bare i Niemés er det helt intakt den dag i dag – og helt rundt.

Trodde bare sånt fantes i Roma – men både Niemés og Arles har hvert sitt store Amfi. I Arles er det til og med to stykker side om side.

I Roma er vel den store Amfi’en midt i byen rast litt sammen. Når man ser på de tre som ligger i Niemés og Arles, brukes de i dag til å ha idrett og leker i – og til og med konserter.

De er helt intakt og godt bevart. Byenes stolthet, vernet – men blir brukt.

Tro hvor god stemning det hadde vært med en skikkelig U2 konsert her – eller AC/DC på sitt beste. Tror ikke murene har holdt her da, mulig det som har skjedd i Roma.

Det er så fasinerende med hvor store de ulike amfi og kirkene er. Bygget med håndmakt og uten store heisekraner.

Aritektuen en noe man bare kan drømme få til i dag – var nok mange flinke romere her ja. Virkelige håndtverker. Det skal de ha.

Det som er så kult – er at byene med resturaner, barer og stemingen – er i gammelbyen.

Blir en så herlig opphisset opplevelse.

Man går rundt i en evig romerske tidsalder, kombinert med servering fra vår nåtid.

Byen Arles må bare besøkes og er en kjent og kjær by bygget rundt romerens etterlatte bygninger og Van Gogh sin kunst.

Byen har to flotte og intakte Amfi Theater. Her er en del kjente konserter kjørt og mange har nok hørt om de. Romerne har virkelig satt sitt preg på byene rundt her.

En annen mann som har satt sitt preg på byen, er den kjente kunstneren Van Gogh. Byen har dyrket kunstneren og satt sitt preg på byen, også med sitt kjente Van Gogh museum og sin egen kafee i byen.

Det skal sies at selveste Van Gogh var nokså sur og forbandet de årene når han bodde her – han skal ha skjært av seg øret blant annet. Man skal høre mye før ørene….osv.

Arles er en plass man bør legge sin dagsreise til. Vi kan anbefale en fantastisk opplevelse, og vi møtte til og med en lærinne fra Finnmark – som opprinnelig var fra Bergen.

Det er en flott by som Van Gogh fant roen sin i og hadde sin storhetstid fra. Det var her han malte sine største bilder fra, som som sagt skar av seg øret sitt.

Han malte sitt verk ” Solsikker”, “Stjernenatt” og “Selvportrett av avskåret øre”. Sistnevnte er nok ut fra egen erfaring.

Det er også en kjent og kjær kafe som Van Gogh likte seg på, som nå har fått navnet “Kafe Van Gogh “.

Der måtte vi bare ha en kaffe.

Det ble det ikke, fordi vi ikke fikk parkere syklene på fortauet i front av kafén – og vi må ha de under oppsikt hele tiden – i nærheten av oss.

Det nærmer seg farlig Marseille.

Kun 5 timer og 3 minutter igjen.

Niemés og Arles må bare oppleves – kan ikke beskrives med ord og bilder.

Vi fikk til en kaffe på en annen kafe, litt i nærheten av Van Gogh.

Da var vi fornøyde og kunne sette kursen videre.

En opplevelse verdig med andre ord.

Den fantastiske og massive Montpellier må bare besøkes. Det er den kraftigste og massive byen på turen. Den ligger heldigvis på ruten vår.

Den er fantastisk. Kort og greit, over og ut.

Da vi rullet oppover hovedgaten mot “Place de la Comedie” som det store torvet heter, følte vi en stor stolthet på vegne av det franske folket.

Det er enorm og omgitt av enorme gamle erverdige franske bygninger. Og så fulle av liv. Denne byen lever virkelig.

Skulle gjerne vært her en uke.

Byen ble grunnlagt år 985 før Kristus. Er vel da romerne herjet sånn ca, men byen oser av fransk storhetstid – lenge etter romertiden.

Byen er kjent for sitt store universitetsmiljø med 47 000 årlige studenter, fordelt på 16 fakulteter. Byen bærer preg av gammel og moderne arkitektur, og er den 8 største byen i Frankrike.

På fransk betyr “Mont” høy og “Pellier” betyr pastellblå. Vet ikke hvorfor byen har fått det navnet fra, den er ikke pastellblå i hvert fall.

Vi vet ikke hva vi kan sammenligne Montpellier med av byer vi har besøkt. Mulig med Bordeaux faktisk.

Litt samme stil på bygninger og torgplass.

Byen gir massiv fransk stil på sitt beste, fullt av trubadurer i gatene med sin franske musikk og tilhørende fransk matlukt overalt.

Det er flott å være sykkelturist nå for tiden.

Det er fint å sykle i dette området. Er et flott landskap og stort sett padde flatt.

Det er mye tettbebygget strøk langs hele kysten her. Det blir litt kule små byer eller nærmer landsbyer som vi kjører igjennom.

Det som er kult med små landsbyer, er alle de små markeder og loppemarkeder som popper opp. Litt gøy å rulle gjennom.

Vi har også kjørt igjennom et naturreservat, som her nede stort sett består av sumpområde med rikt fugleliv.

Kjedelige greier for oss nordmenn.

Og du syke blogger – nå begynner rumpe og lår å bli herdet. Bare å trø på de siste milene i god tro på at vi holder helt frem til Marseille.

Og – vi har et fly i Nice – dit skal vi også. Da med gyldig togbillett. Strekningen Marseille til Nice har vi syklet i 2011, da vi kom ned fra alpene via Zurich og Lyon.

Vi har også syklet Nice til Roma i 2012, så når vi kommer til Marseille – er vi ferdige med kysten helt fra Bodø til Roma.

Liten milepærle i seg selv og motivasjon for å sykle to år til, for å komme seg helt rundt til Venezia – som er målet vårt.

Men da er det stopp. Det er sikkert.

Faktisk, helt sikkert.

De tre kjappe byene i år ble Perpignon, Narbonne og Bézeres. Rett inn og rett ut.

Vi har fått litt dårlig tid og det er masse fremdragende plasser – bare litt lengre frem.

Perpignon er byen som sier selv de er misforstått med turisme til byen. De mener selv at flere burde besøke dem og at de har så mye å vise frem.

Vi hadde store forventninger – de ble ikke innfridde.

Vi mener fortsatt de skal være misforstått. Byen er flott og opplevelseverdig, om man ikke har vært andre steder.

Men i kampen om turisme og hva man kan tilby turister, vil Perpignon tape marked. Byen ligger noen kilometer inn fra sjøen, og strendene skal være av de beste i hele Frankrike sies det.

Vi fikk ikke testet – men strender er det hele veien fremover.

Det er så mange andre bra alternativer i nærheten, så Perpignon ble bare en rask pitstop.

Narbonne er litt av samme sak, men de har mer å tilby. Tørr nesten vedde på at det kun franskmenn som har hørt om disse byene, der mange av de er turister i eget land.

Et fantastisk torg møter oss på tur inn i byen, med nok en flott kirke på turen. Narbonne har litt mer å tilby turister – men gjerne også de som er på gjennomreise.

Vårt besøk ble også her bare et kjapt pitstop, med en quick lunsj i parken.

Det er en storslagen by som med fordel kan besøkes, og oppleves bedre enn det vi fikk anledning til.

På vår raske ferd gjennom byen, noterer vi oss en flott og avslappet stemning i byen – og skulle gjerne ha hatt litt mer tid her til å oppleve gjestfriheten.

Denne plassen var egentlig litt kul.

Men så kommer Bézeret – den beste av de tre kjappe byene. Her skal vi sove godt etter gårsdagens og dagens harde etappe.

Det første som møter oss på tur inn fra øst, er den store Beziers Cathedral og dens fantastiske brusystemer som ligger nedenfor borgen.

Selve katedralen er byens kjerne og gammelbyen er også her selve byen. Byen minner oss om de flotte tidevannsøyene på den sørvestlige delen av Frankrike – mot Brest som vi passerte for noen år siden.

Selve gammelbyen har samme byggearitekt og stil som selveste St. Mont Michele.

Her bor vi ei natt på hotell. Det er sent når vi kommer inn til byen. Det skal soves nå.

Vi gjør noen oppdagelser i byen dagen etter. Katedralen er en nødvendighet å ha besøkt, men også bruene nedenfor katedralen.

De er bare så enormt i sammensetning med katedralen. Må bare oppleves.

Dette synet møter oss da vi ruller inn til byen.

Det hele med en opplevelse av de tre raske byene, er flott og sammensatt opplevelse.

Det er så mye kultur her underveis som vi kommer oss så nærme innpå. Det er så mye fransk kultur som opprinnelig er påvirket av mye romersk gammel kultur.

Det er så mange flotte steder i mellom, inntrykkene er så mange, man husker til slutt ikke helt hvor man har vært. Romerne har gjort mye bra her – det skal sies – bra vi har bilder.

De neste stedene er de mer kjente byene vi skal oppleve.

Her komme nå skjønnheten Nimés, storbyen Montipiler og vakre estetiske Arles.

Det gledes.

Vi er klare for den franske kunstbyen Céret – der selveste Picasso har levd og satt sitt preg på byen.

Dette er den første franske byen ved foten av Pyreneenes – ja, faktisk en fjellby i selveste Pyreneenes.

Etter en hard etappe over Pyreneenes, hadde vi peilet inn et stopp i byen Céret – som er en liten by med bare 7000 imnbyggere.

Det ble en omvei på 1,4 mil. Det var haken, og terrenget var ennå fjellandskap. Det var også en hake.

Motsatt var å sykle til Perpignan – 3 mil til. Denne siste haken var større. Slitne i bena nå – faktisk.

Vi har bare lest litt om Céret – sett noen bilder – da vi planla dagsetappen over fjellet. Virket som en spennende plass.

Selveste Picasso skulle ha bodd der – byen skulle være levende på kunst – og vi måtte bare sjekke ut stedet.

Det skulle vise seg å bli den beste omveien – EVER!!!

Det er en fransk småby på sitt beste.

Céret – eller katalansk Ceret – er en kjent by i nordøstlige Frankrike i Pyreneenes-Orientales regionen.

Byen ligger ved foten av fjellrekken Pyreneenes, som deler Spania og Frankrike.

Byen er kjent for sin store kunstner historie, og har et svært kunstnerisk miljø den dag i dag.

Byen kalles også “Byen Picasso elsket”Picasso flyttet til byen i 1911 og bidro til at en rekke kjente kunstnere innen kubisme også ble dratt hit. Mange kjente er fremdeles i byen.

Rett utenfor hotellet var en fontene som er dekorert av Picasso. Det fant vi ut etter hvert.

Selveste Picasso har laget denne – og der var vi – midt oppi det hele.

Vi køyet på et to stjernes hotell midt i byen, rent tilfelldig.

Skulle vise seg at dette var et bra valg.

Picasso skal ha bodd her, hatt kafene som sitt førstevalg – og vært på takterrassen når endel av bildene hans ble malt.

Vi er kommet midt i smørøyet. Der skulle vi sove. Mulig i samme seng som Picasso til og med. Hvem vet. Picasso har nok vært mange plasser.

Picasso skal ha vært fast gjest på hotellet og på gateresturanten “Le Pabolo” utenfor hotellet vi bodde på.

Noe resepsjonisten på hotellet var svært stolte av, og som pryder veggen bak resepsjonen.

Picasso og andre kjente kunstnere over alt.

Byens store kafe “Café Grande” og er kjent tilbake til 1900 tallet, der store kunstnerne hadde sitt treffpunkt.

I dag er det bare Sykkelfruen og sitt stabile Crew som gjester kafene.

Pablo Picasso er spansk – ikke fransk. Født i Malaga i 1881. Samme by som vi startet vår reise fra.

Vi har faktisk syklet fra fødebyen til Picasso – og funnet hans kjæreste småby i Frankrike 150 mil unna.

Hva er oddsen for det? Sånn helt tilfeldig.

Mange av bildene hans er malt fra området rundt her, mange bilder er fortsatt i byen – faktisk rundt oss.

Han bodde i denne byen fra 1911 til 1916.

Men vi skulle få oppleve mer, vi skulle få oppleve byens kunstnere på nært hold.

Helt tilfeldig.

Det var nemlig store kunstutstillinger i Céret – den dagen vi kom tilfeldigvis inn som slitne sykkelturister.

Denne lørdagskvelden var det flere av kunsgalleier som hadde utstilling. I deres egne kunstatelier, med folkesamling midt i gata. Der skjedde det, der jobbet de. De som var kjente.

De besøkende ble budt på drikke og tapas av exelent kvalitet. Spise og drikke så mye vi ville, se på kunst og oppleve Céret på nært hold.

Tapasrettene var fantastisk, kunsten var fantastisk.

Og her dumpet vi bare inn i sykkelklær og det hele. Uten mulighet for å kjøpe det minste bildet.

Det var så fantastisk bra, en opplevelse for livet, så mye liv, flott kjent kunst og opplevelsen av å være midt mellom kunstnerne selv.

Og – alle ser ut som kunstnere – bare ikke vi.

Da vi hadde vært innom 3 utstillinger – fulle av god mat og vin – var vi så forsynte at middag ikke fristet lengre.

Vi ble bare som alle andre kunstnerne – en del av det hele til stengetid.

Det hele toppet seg hos en av utstillingen. Alle hadde musikk, men en utmerket seg. En rapper og en rastamann – skulle ikke mer til.

En kjent rastamann faktisk. Sønn av en mer kjent rastamann. Og solid reaggie sanger midt i gata, folk danset og stemingen var på topp.

Tenk å få oppleve dette – gratis – måtte bare sykle dit først.

Vi skjønner at alt er gratis – maleriene under hadde en prislapp på 24 000 – ikke i kr, men Euro. Noen blir nok solgt i dag. Mat og vin skal dekkes.

Så vi må bare få takke Cerét for fantastisk helaften. Vi tar middagen neste gang.

Det som er dagens ting i Céret – utenom kunsten da – er stor produksjon av kirsebær.

De første kirsebærene som blir plukket hvert år, blir som tradisjon sendt til den franske presidenten.

Byen har også et kjent årlig okseløp, der oksene blir jaget gjennom byen. De som forsøker å fange oksene har katalanske klær i rødt og gult.

Samme farge som på sykkelbaggene våre.Vi tenker ikke så mye på det, da vi fant en flott lunsjplass i enden av en flott gammel steinbro.

Når vi kjører ut av byen, går sykkelveien over den kjent og enorme brua “Le Pont du Diable”.

Brua ble bygget på 1300 tallet og er et enestående stykke ingeniørkunst fra den gang da.

Brua er helt intakt den dag i dag, og ser neste nybygget ut. Det er den ikke – bare over 700 år gammel.

På siden av denne fantastiske bru, går det en nyere bilbru og jernbanen bru.

Tre lag med bruer på denne lille plassen.

I det fjerne – egentlig veldig nærme – ser vi de majestetiske Pyreneenes som minner om gårdagen.

Hele Cerét var ren idyll.

Vi er ikke det minste overasket over at kunstnere og kunstintresserte strømmer til byen.

Byen er et kunstverk i seg selv, liten idyllisk behagelig småby – midt i fjellet.

Det går faktisk tog til Céret fra Barcelona.

Man slipper å sykle hit for å oppleve. Det fant vi ut etterpå. Anbefaler sterkt en togtur hit for de badelystne ferierende i Barcelona.

Vi kunne godt ha kjøpt oss hus i denne småbyen når vi blir pensjonister.

Vi må bare sykle noen mil først til Venezia.

Dette er Pyreneenes – vårt største hindring på veien. Det hersker det ingen tvil om.

Massiv fjellkjede på tilsammen 430 kilometer på langs, som går fra Middelhavet til Atlanterhavet.

Vi er kommet dit – og heldigvis passert. På tvers over et naturlig fjellpass.

Vi våknet opp i byen Figurers og hadde liten lyst til å stå opp for å sykle videre. Vi skulle over Pyreneene i dag.

Det var dagens etappe.

Vi hadde peiler ut en distanse på 3,9 mil – til byen Céres i Frankrike. Den første byen som ligger oppe i fjellsiden av Pyreneenes, på fransk side.

Bare 3,9 mil – det holder for i dag. Blir en hard etappe uansett.

De første 2 milene er forholdsvis greie – de går fra Figureres og til foten av Pyreneenes.

Vi ser bare fjell foran oss – et massivt fjell. Det er en sykkelist sitt mareritt. Bare fjell ute hull eller luke i. Og veien går rett frem. Mot fjellet.

Den korte bratte bakken på kartet – blir nok de lengste bratte bakken – EVER!

Det er en fin tofelts vei over passet der vi krysser Pyreneenes, men bare en konstant oppoverbakke på nesten en mil. Med oppakking.

Veien N11 har vært hovedåren før motorveien kom bare for noen år siden. Før den tid var det vel heste og ku vei. Mulig – hvem vet.

Vi skulle gjerne ha hatt helt friske ben ved foten av fjellkjeden. Også med tanke på at vi har 70-80 mil i bena de siste ukene fra Malaga.

Den korte bratte bakken – blir ikke kort lengre. Bare lang.

Oppe i fjellene her på 1998 meter ligger Andorra. Verdens minste land faktisk, på den sørligste delen av fjellkjeden. Dit skal vi ikke. Det er helt sikkert. Mulig senere en gang, og uten sykler.

Det var så godt omsider å se det franske skilte – en kilometer før grensen. Du aner ikke følelsen.

Og ikke minst å se grensepassering – som ligger midt i en bratt oppoverbakke. Vi måtte rulle syklene over grensen – så bratt var bakken.

Dagens grenser i EU er jo bare en åpen port, og en politistasjon. Minner om en aktiv grenseovergang står ennå som nedlåste murkosser.

Men slik er det bare.

Vi skifter land nok engang – nok engang på sykler og nok engang svært tungpustet ved grensepassering.

Vi har krysset Pyreneenes før for noen år siden – på den andre siden – da vi syklet Lisboa til Bordeaux. Da var turen opp fra Baskeland til San Sebastian som distansen.

Også den en hard og bratt opplevelse.

Etter grensepassering kommer vi inn i den første franske byen – 200 meter etter grensen.

Egentlig en mindre pen by. Bygget i en kløft i fjellet, i en kraftig oppoverbakke.

Det er en grenseby, med en nesten som svenskhandel følelse – det vrimler av kjøpelystne spanjoler og franskmenn. Og masse shoppebutikker.

Og her kommer vi, tungpussta og i svette sykkelklær etter å ha beseiret en sveitsisk utforbakke – oppover.

Hva ville Petter Nortug ha sagt?

Barneskirenn eller?

Etter en rask pitstop med veskefylling, satte vi kursen videre oppover på fransk jord. Grensen var ikke høyeste punktet på turen, men det var bare noen få kilometer til høyeste punktet.

Det var litt til før det satte nedover Pyreneenes. Og da ble det bare nedover – veldig lenge. Bratt nedover.

Koselig.

Vi fulgte vei N11 som er den eneste veien som kan sykles på over passet vi har valgt.

Det går en kystvei også – den er for trafikkert og ikke bra for sykler. Går litt i høyden den også – for fjellene stuper i havet ved enden av fjellrekken.

I samme passet går motorveien – litt lengre ned, litt gjennom fjellet og litt over høye bruer. Plutselig var motorveien hengende over oss – vår vei er langt brattere.

Og – tror dere ikke.

På vei opp når svetten sto som værst – kom det susende en Ferrari 458 nedover fjellsiden.

Min drømmebil. Vi kunne jo ha byttet. Ferrarien kjørte jo nedover – perfekt for sykling.

Han dro bare på nedover, stoppa ikke. Typisk italiensk skjønnhet.

Men – Ferrari er som Mustang – den skal være rød.

Vi skal sykle til Venezia – Girona nordøst i Spania – er som den spanske Venezia. En liten forsmak – bare at elvene er tørre nå.

På tur mot den franske grensen og Pyreneene, kommer to byer med en dags sykkeltur i mellom. De ligger bare naturlig på veien vår.

Den første byen heter Girona, den andre er Figueres. Ingen kjente navn for oss i hvertfall. Vi må bare innom.

Vi hadde ingen forventninger.

Da vi rullet inn mot begge byene, var det bare en følelse av nok en tung spansk asfaltby som møtte oss – bygget i nåtid.

Men alle byer har som regel en gammelby rundt en kirke. Det var regelen her også – i begge byene – og du verden så bra opplevelse byene ble for oss.

Helt uventet.

Det var her de levde livene sine – de som var før oss.

Det er det som er så fantastisk med sykkelferie – og det å være i crew’et til Sykkelfruen.

Ny plass hver dag, uten å vite noe på forhånd.

De dukker bare opp.

Vi kunne ha laget to, tre eller mange blogger om hver av byene – det er så mye å skrive om.

Byene er på mange måter like.

Og – byene er faktisk kjent.

Girona – eller Gerona som den het opprinnelig – er den gamle hovedstaden i provinsen Catalonia, eller den katalanske provinsen nærmere bestemt Comarca Gironés fra gammelt av.

Barcelona har tatt over den tittelen nå for tiden, og Girona er bare Girona nå.

Figueres er fødebyen til den kjente maleren Salvador Dali. Lurer noen på hvem ham er, så er han en av de mest kjente kunstneren på siden av Picasso. Alle kjenner Picasso vel, og Salvador Dali er den store surrialist med d lange bartene .

Ikke rart byene er kjent.

Det er så utrolig flott arkitektur, litt Romersk og litt Gotisk stil – blandet i en god miks.

Trange gater, masse bortgjemte restauranter med det beste fra Spania på bordet – og alle er så blide og livlige her. Vi blir også så blide, og så livlige. Smittsomt.

Det skaper en flott atmosfære.

For oss har vi fått et helt annet syn på Spania.

Vi har alltid hatt en følelse av stressete, høylytt og litt agressive spanjoler – var det som var et sikkert kjennetegn på en spanjol.

Er jo slik på badeplassene og i badebyene.

Spanjolene er jo faktisk som oss – eller bedre enn oss – de liker liv å røre og virker avslappende på livet. Imøtekommende og service på topp. Litt sky med engelsken da.

Og det var så fantastisk blide og hyggelige folk i begge disse to byene.

Det som er så flott er å se kulturen på nært hold i disse små byene – som man vil oppleve på en helt annen måte enn i storbyer eller på turistfellene.

Nordmenn og Norge har mye å lære når det gjelder uteliv.

Ut på byen så sendt som mulig, skitfull før kl 03 på natta, nattmat og hjem for å sove ut – før “hang over” tar overhand dagen etter. Helmaks aften.

I Spania går hele familien ut å spiser tidlig, og gjerne med tre generasjoner.

Tar seg noen øl eller en godt glass vin – og tidlig hjem. Kl 12 på kvelden er alle i seng og det er dødt i byene – før den tid har det vært et voldsomt liv å rører.

Og det som er fasinerende, er at alle barna er gjerne med utover hele kvelden. Også bestefar og bestemor.

Det er fullt mulig, når det ikke er overflod av alkohol – men mat, hygge og tidlig kveld.

Vi skiller oss ut i mengden her på de små plassene. Ikke for at vi er norske eller noe sånt.

Nei – fordi at vi har kun sykkelklær på – alltid. Vi har ikke annet med oss.

Det er litt gøy det og – vi får litt oppmerksomhet og kontakt av det. Og kommer litt mer innpå de innfødte.

Men – de synes som regel vi er kjemperare. Sykle fra Malaga til Marselle – er det mulig.

Vi skjønner ikke hvorfor alle skal til Barcelona, Benidorm og Alicante. Men – det er jo kult med badeferie da – år etter år. På samme plass.

Prøv noe nytt. En dagstur ihvertfall.

Ta en tur opp i Girona og Figueres når du er i Barcelona – og ikke for å glemme Tarragona på sørsiden av Barcelona.

Du slipper å sykle – det går tog.

Du vil ikke angre – vi har prøvd.

Vi har i hvertfall fått et helt annet syn på de små idylliske plassene, rundt de massive kjente spanske ferie og turistbyene.

Barcelona kan fort bli bare en flyplass nå – for å dra videre fra – for å få en flottere og mer spennende autentisk opplevelse.

Vi har i hvertfall hatt en fantastisk spennende reise gjennom byene Tarragona, Girona og Figueres.

Kan anbefales og vi skal tilbake hit – det er helt sikkert. Uten sykler da, det er også helt sikkert.

Men – Frankrike og Pyreneene først.

Jeg er bare så heldig som får være med i crew’et til sykkelfruen – og som får oppleve alt på nært hold.

Alle kjenner Barcelona, mange har vært der. Men – kun få har syklet dit.

Vi i Sykkelfruen.no med sitt stabile crew, har faktisk syklet hele veien fra Bodø og hit.

Det kjennes herlig ut. Vi er selv imponert.

Byen er kjent og stor. En plass som er kult å ha syklet til, men som ikke egner seg til å være sykkelturister i.

Men så kul å være vanlig turist i, eller å bo i. Kjempekult. Du har alle muligheter her, sies det. Meget trolig. Vi sjekket ikke det.

Heldigvis går sykkelveien gjennom hele strandpromenaden i denne byen – som skapt for gjennomkjøring.

Vi ville egentlig overnatte en natt eller to her. Det var planlagt med et pitstop – men, lite med campingplasser i byen og hotellprisene – hinsides over vårt budsjett.

Normalt 3 stjernenes hotell 4-5 000 pr natt. Er jo et årsbudsjett på hotell for vår del. Helt uaktuelt. Google “Camping nearby Barcelona”.

Vi fant en camping et stykke nord for Barcelona, i retningen vi skal videre. Den tok vi inn på – langt utpå kvelden – etter nesten 3 mil ekstra for dagen. Den lå litt langt unna. Men, må man så må man.

Først måtte vi bare nyte Barcelona og turistfellene. De er mange av de.

Den mest kjente er vel katedralen i Barcelona – alle snakker om den i hvertfall. Vi måtte sjekke dette ut.

Gps’en er laddet med sykkelruten gjennom byen til “Sagrada Familia” som katedralen heter. Vi finner frem – mot mye enveiskjøring.

Sykkel gps’en leder litt feil i store byer. Mister litt signal innimellom. Kalkulerer nye ruter da.

Den er enorm – ingen tvil.

Og like mange heisekraner rundt katedralen som vi har i Bodø. Det er mange det.

Barcelona innfrir. Det er ingen tvil om. Barcelona er dyrt, det er det heller ikke tvil om.

Og det hersker ingen tvil om at Barcelona er en skikkelig trivelig turistby, som man bør oppleve – bare ikke på sykkel med full oppakking.

Byen er så kult – det er så mange kule ting her – som vi ikke har hjemme. Så rart. Bodø er jo neste europeiske kulturhovedstad.

Burde vært kult der også – det kommer nok.

Skjegget gror og kursen settes mot Masnou – en plass på kartet nord for Barcelona. Det er vår campingplass.

Tidenes camping med 2 stjerner. Hadde faktisk varmt vann i dusjen.

Vi tenker at det å være i Barcelona bare noen få timer, er leit nok i seg selv. Byen har så mye å by på – vi har egentlig ikke sett noe.

Men – som sykkelturister med full oppakning og som lukter svette – er vi fornøyde med noen timer.

Barcelona er en by man drar ei langhelg til – med fly – og ikke sykler til for å oppleve.

Girona next – nok en ukjent plass for oss og for de fleste.

Nye reisebrev kommer.