Granada – En by med inspirasjon fra hele verden.
Men hva i all verden gjør sykkelfruen i Granada – den spanske byen som ligger langt opp i fjellene – med over 10 mil med oppoverbakke?
Kraftig oppoverbakker faktisk. Vi får svaret snart, men litt senere.
Så til Granada.
Helt siden barneskolen da vi første gang hørte om Granada – hvor fantastisk den var – hadde vi lyst til å besøke byen. Det fikk vi mulighet til nå og muligheter skal man gripe. Sitat fra en eller annen.
Store deler av Spania var underlagt det islamske styret helt tilbake til år 1200, og på den tiden var Granada et arabisk emirat erobret av muslimske maurere. Sier Google.
Byen har 241 000 innbyggere og er den største byen i sin provins. Sier også Google.
Byen består av mye nytt, gammel, ordinært spansk by – men har klart å bevare gammelbyen midt i rotet av ny asfaltby med rundkjøringer, lyskryss, bystress og det hele.
Gammelbyen er en unik sammensetning av arabisk, muslimsk og innimellom litt kristen eller spansk arkitektur. Her går pulsen ned mange hakk.
Det er en fantastisk sammensetning og man kan bare gå rundt å la seg imponere stort.
Det er så synd at det er så mange turister her bare. De er rare og bråker. Vi er vel to av dem.
Maurerne hadde stor innflytelse gjennom erobring av syd-europeiske landområder fra år 700 til slutten av 1400-tallet. Googles igjen.
De må ha vært et flink folkeslag – og rikt – de har jo nesten bygget opp alt her nede for noen hundreår tilbake.
Det må jo være lett å være spanjol i dag da – er jo som å hoppe etter Wirkola liksom.
Men, når vi først er her i de arabiske delen, må vi bare teste litt arabisk mat.
Vi finner en liten bortgjemt arabisk verden – en arabisk gate, en autentisk arabisk restaurant – og en arabisk husmor – slik vi har lest de skal være. Og sønnen er kelneren, ydmyk som få av sin mors mat i tradisjonens tro.
Og maten – ja, den er skikkelig arabisk husmorkost. Glimrende og smakfull med andre ord. Kunne lett ha blitt araber, med en slik mor, med en slik meny.
Rundt oss i byen Granada ser vi trange brostensgater, som smyger seg oppover mot moskeer og palass.
Det finnes mange utsmykkede gater med detaljerte mosaikkmønstre i verdens fine farger.
Oppe på den ene toppen ligger den hvite arabiske verden, med sin moske i sin egen verden. På andre siden er de muslimske maurnerne sin borg Alhambra.
De ligger tvers over hverandre – på samme høyde. Vi kan lukte stillingskrig her for mange hundre år siden. Men de var vel fredelig folkeslag da.
Borgen Alhambra er på verdensarvlisten, som sikkert resten av gammelbyen er. Skulle bare mangle – den er enorm. Og den er en skikkelig turistmagnet.
Arabere og maurere bygger på hver sin side av dalen. Hvor er de kristne spanjolene kommer inn her da – joda – de kom etter med krigere og tok over begge leirene 400 år etterpå. Case close.
Historien om Granada er og blir fantastisk, man blir bare fasinert av å lese – og ikke minst å oppleve.
Granadas stemning er som en blanding av Marrakech, med litt India og arabiske netter.
Vi hadde litt flaks – for en gang skyld.
Vi traff på en taxi sjåfør som var så stolt av byen – at han presset seg oppover de trange smugene og bratte bakkene – helt opp til den arabiske delen. De arabiske “casa” som han kaldte dem på spansk.
Vi spurte jo bare om han kunne kjøre oss til den beste delen av byen – de normale turistfellene – men han tok det helt ut.
Det var egentlig ikke plass til bilen i smugene. Og det ble nesten en Elin Hagen utenfor slottsplassen. Opplevelse i seg selv her.
Herfra var det en ren kulturvandring nedover i den arabiske verden – i sykkelklær da – ikke rett kledd for anledningen, men har intet valg for tiden.
Granada kan klart anbefales, og skal du oppleve Spania på sitt beste – er Granada og Sevilla byene du må besøke. Har du ikke vært her – har du ikke vært i Spania sies det.
Men hvorfor er vi her nå da – uten sykler – men med sykkelklær – det får du vite snart – en gang senere.
