Vi er på tur mot Barcelona. Kystlinjen heter Costa del Azahar, og betyr “Den Orange Blomsterkyst”.

Alle tror det er Costa del Sol hele veien oppover Spania på denne siden – men kysten har mange lokale navn.

Blomsterkysten er en av de.

Det er et yrende lokalliv her, men færre turister. Gjør egentlig ingen ting.

Atmosfæren er mer avslappet og det er litt lengre mellom suvenirbutikkene og tettere mellom taspas restaurantene.

Det er en rekke med badebyer også her, men sessongen ser ut til å være på hell.

Tror nok at de fleste badebyene etterhvert stenges ned og at det er det lokale livet som fortsetter i småbyene litt inn i landet.

På blomsterkysten ligger Castellón, Benicàssim og den mest kjente badebyen Peniscola. Der er vi nå.

Kysten i nord vestlige Spania er villere og mer upoleret, enn de mer kjente og tradisjonelle turistfellene langs de sørvestlige kyststrekningene.

Vi kommer litt mer innpå det lokale livet, og opplevelsen står på rad og rekke.

I småbyen Castellon De La Plana hadde vi en lengre stopp, en by med bare 200 000 innbyggere.

Her syklet vi rett på den meget kjent og spektakulær kafe’en, som er med i spillefilmen “Tinker Taylor Soldier Spy”.

Spesiell og berømt kafe midt i gata med andre ord, som også nå har blitt mer berømt – som en del av sykkelfruen.no.

Byen – som de fleste byene her litt inn på landet – er bygget opp rundt gamle kirker og borger.

Vi blir ikke skuffet i Castello byen heller – og bare ut fra navnet skulle det tilsi at det er borglandskap rundt om her.

På tur inn til byen så vi en lang, veldig lang og solid borg langt opp på en topp – vi bare så den og hadde ikke særlig lyst til å besøke denne. Det var oppoverbakker opp dit.

Inne i byen var det også endel kirker av eldre historik som er verdt å ta en titt på.

Vi blir heller ikke skuffet på ferden videre, da det kommer til vakre strender og kystbyer, som perler på en snor.

På et parti var det etter kartet kraftig fjellandskap, som ikke såg så veldig sykkelvenlig ut for oss.

Men det ble det en svært elegant løsing på.

Deler av sykkelveien gikk i det gamle jernbanesporet. Ja – faktisk på den gamle jernbanen, gjennom gamle jernbanetuneller og avskårne fjell.

Sporene var fjernet og det var lagt asfalt og nydelig tilrettelagt for sykkelister.

Vi har opplevd dette før, da vi syklet fra Nice til Roma for mange år siden. Da fulgte vi verdens lengste sykkelrute – sammenhengende på en nedlagt jernbanestrekning.

Litt flashback med andre ord.

Vi var veldig slitne etter en hel dag på farten og så mørkt på teltlivet. Etter et par raske søk fikk vi leid en 2 roms leilighet i et boligkompleks i Oropesa, ca halvveis langs blomsterkysten.

En fullt møblert 2 roms leilighet for 300 kr natta var ikke å forakte. Teltplass koster fort 200 pr natt. Der var det også vaskemaskin, slik at vi fikk vasket svettskjorta på en ordentlig måte.

Normalt har vi egen manuell vaskemaskin med på tur, der vi har en egen vanntett pose som vi samler skittentøyet i.

Når denne er full fyller vi den med vann og hiver i en pose Biotex.

Posen legges bak på sykkelen, vannet blir delvis varmt av solen og om kvelden etter en hel dag med sykling og skvulping – er tøyet ferdig vasket.

Bare å skylle i rent vann og henge opp.

Blomsterkysten virker mere roligt, og de besøkende ser ut for å komme hit for at nyte de traditionelle fiskerestauranter og naturen.

Ikke oss i mot heller, der vi sykler mye langs promenader – tildels med veldig god matlukt.

Forskjellen på turister og sykkelturister, er at har et fly å rekke om mange, mange mil. Vi må bare kjøre på og nyte lunsjen på sykkelsete. Blir lite tid til badeliv.

Barcelona next – om en dags tid eller to.

Bare 60 mil igjen fra Barcelon til Marseille av årets etappe.

Det kjennes.

Kommentarer

kommentarer