Brest – endelig – det sørvestligste punktet på turen – og en milepærle for oss på Tour de Venezia.
Byen Brest ligger lengst vest i Frankrike, og er en kjent og viktig havneby. Vegetasjons og værmessig ikke ulikt Bodø – temperaturmessig også – 12 grader og regn.
Etter en utfordrende tur med vind og regn kom vi fram til byen Brest. Den ligger ved en bred og dyp vik av Atlanterhavet og har en av Europas beste naturhavner.
Under andre verdenskrig var byen en viktig havn for amerikanske tropper. Tyskerne anla en stor ubåtbase i Brest, og byen ble totalt ødelagt under andre verdenskrig. Akkurat som hjemme i Bodø, sto bare få bygninger igjen – og byen har siden da blitt bygd opp igjen.
I motsettning til andre franske byer som har imponerende gamlebyer, er Brest unntaket. Man kan anta at byen ble gjenreist hurtig etter krigen, og at industi ble anlagt der det var praktisk – ikke der det ble estetisk.
Derimot er byen sin gamle borg ennå i intakt – den er enorm stor og flott. Borgen er i dag et museum og forteller om historien til Brest, andre verdenskrig og Marinen.
Brest har også en flott havn visstnok – denne så vi ikke – men den finnes nok. Borgen og byen var nok her for oss.
Etter en natts søvn, tok vi toget tilbake et stykke fra Brest – lei av regn og 12 grader.
Vi skal videre til Saint-Malo – en liten havneby mot Saint-Michele. Skal visst være veldig fint der også.
Når vi sto på jernbanestasjonen i Brest – ble vi kontaktet av en lokal journalist. Han hadde følgt med oss i byen og var nysgjerrig på hvem vi var og hvor vi skulle. Vi fortalte litt om prosjektet og det blir nok en lokal historie her ja. Spennende.
Randi i intervju.
Brest er absolutt en flott plass – men skiller seg litt ut fra andre franske byer i Bretange. Det fineste og villeste er nok naturen rundt Brest – den er enestående. Bølgene slår mot klippene og hele kysten er dramatisk.
Brest er nok best med seilbåt – og ikke med sykkel.
