En endelig start er et faktum.

Málaga er hovedstaden på Costa del Sol. For oss normenn kanskje den mest populære byen langs solkysten – som badeby.

Æren for å ha etablert byen tilfaller fønikerne. De kom til solkysten en gang for over 3000 år siden.

Byen er vår utgangspunkt og vi har vært her før. For tre år siden var byen endestasjon – og en langt annen følelse nå enn sist – når byen symboliserer starten på årest lange 200 mil. Motiverende.

Bortsett fra sol og bading lokker Malaga med shoppingen, massevis av kultur, tapasbarer, uteliv og bra golfmuligheter.

Men sykkelferie krabler i bena for å komme i gang – og vi er bare en kort tur innom bysentrum på vei videre ut av byen.

Vi har et fly å rekke i oktober og kan ikke kaste bort dagene her. På med hjelmene og full fart mot østlig retning. Motivasjonen er på topp.

Den første etappen må gå litt opp i fjellene på en sidevei av kystveien. Det går nemlig ikke an å sykle kystveien ut av Malaga – for den veien vi skal følge går inn mot A1 og blir en del av motorvei et par tre kilometer ut av sentrum.

Deretter går den etter et par mil ut igjen av motorveien, og da kan vi følge kystveien videre på sykkel. Vi blir da å følge en ikke alt så trafikkert kystvei helt mot Allicante og videre opp mot Barcelona.

Det er mange mil her på asfalt – ingen tvil om det – men først litt god gammel grusvei etter en feilvurdering.

Veien rundt som vi måtte kjøre, var en fin tofelts ordinær vei.

Vi fant ut på kartet at vi kunne kjøre en vei rett over en fjellside. Skulle bli noen kilometer kortere en den planlagte omveien.

Det vi ikke viste var at på toppen sluttet asfalten og gikk over til en krøtersti av grus og pukk. Det hadde ikke Google Maps eller sykkelgps’en fått med seg.

Man skjønner at man har valgt feil vei, når de kommer 4 arbeidshester ridene i mot oss oppi fjellsida. Helt feil faktisk, men for seint å snu.

Fjellvei er fjellvei – bratt som f… og varmt som bare det. Ikke mye som minnet om at det har vært værste nedbør og storm på 102 år i området.

Det hadde tørket voldsomt opp på et par tre dager. Nå var det 33 grader i skyggen, over 40 i sola og tenk deg temperaturen på vannflaska – men må man, så må man.

Høyt oppe og langt om lenge – kom vi forbi en lokal spiseplass – veldig lokal faktisk – med bare lokal, kortreist mat.

Passa oss perfekt og tok en rask lunsj med lokalbefolkningen – som skjønte at vi var fremmede. Mulig vi skilte oss ut med sykkelutstyr, svette å jævlig.

Menyen – var Lam faktisk – langtidskok og sikkert en slektning av de som sprang over veien lengre opp. Fortreffelig god spansk husmorkost.

Etter en fantastisk lunsjmiddag kommer vi ned av fjellet til den lille fiskerlandsbyen Benajarafe, kjent for sin lange strand med sine solsenger.

Her tok vi en kjærkommen kaffepause – for sykkelfruen & herren er ikke spesielt så godt trent i år. Eller – ikke i år heller.

Det er ikke et veldig stort sted, men det er et herlig sted å tilbringe litt tid på. Vi skulle egentlig syklet dobbelt så langt i dag, men realitetene kaller. Rompe og lår vet du.

Det var en hard start med mye fjellpartier, før vi kom ned på kystveien som kunne sykles på. Bare nesten 5 mil på første økt.

Vi fant en campingplass rett etter kystbyen og vipps, planene endret seg radikalt.

Første natt i telt er et faktum. Nye 5-6 mil til Nerja i morgen. En verneverdig småby sies det.

Det gledes.

Det er natt da vi endelig ankommet Malaga, etter 7 timer venting i SAS loungen på Gardermoen og 4 timer i urolig luft nedover Spania.

Kl 00.50 on time på minuttet lander vi i Malaga. Tre kvarter etter kommer bagasjen. Spesialbagasje kommer alltid sist ut, slik er et bare.

Etter å kunne trekke et lettelsens sukk – da det ser ut som om ikke bare syklene, men også byen og flyplassen er intakt etter gårdagens uvær og flom.

Værste uvær og nedbørsrekord fra i 1917 – 102 år – ble nemlig slått bare to dager før vi kom nedover.

Litt flaks kan en si – men vi vet ikke ennå om vi kommer oss videre, fordi det skal være store ødeleggelser rundt om her i distriktet.

Det skal vi finne ut når vi våkner i morgen.

Sykkelherren i kjent positur

Sykkelherren har som vanlig hovedansvaret og å sette sammen de demonterte syklene. En oppgave han utfører med liv og lyst – ikke i følge han selv – men ut fra bildene.

Starten på et eventyr måtte jo starte med en punktering – inne på flyplassen. Snakk om timing – men en morken slange – som er helt ny – smalt som et pistolskudd inne når første dekk ble pumpet opp.

Da var det bare å finne frem verktøyet å skifte slange midt på natta. Det værste av alt er at vi skiftet til nye slanger på alle 4 hjulene – kjøpt på samme plass – samme type og så videre.

Blir vel å gå smell i smell de første dagene. Men slapp av – vi har 4 nye med oss – også kjøpt på samme plass. Helmaks.

Ved en test av syklene etter sammenskruving, kunne vi konstatere at et av fordekkene hadde fått seg en smell. Felgen var skjevt.

Farsken – men litt Reodor Felgen retting, kan vi sykle med det til å begynne med i hvertfall.

Uskadd sykkel, tusen takk SAS

Vi har gjort et strategisk hotellvalg, der vi har booket hotell første natta i Malaga. På selveste flyplass hotellet.

Vi ruller inn på Holliday Inn 500 m fra flyplassen kl 03.30. Skal bli deilig å køye. En sen frokost kl 10.30 skal utnyttes maksimalt.

Da var sykkelen plassert på rommet vårt – og vi er krøllet ut på en etterlengtet seng midt på natta – det er nesten morgen når vi var ferdig utpakket og ankommet hotellet.

I morgen starter første kapittel, på årets mest spennende eventyr for oss.

Dette blir gøy.

Heldigvis ledig på herberget

Ja – nu sitt vi på fredag den 13’ende, dagen før dagen på vår 12’vte tur på Europa rundt.

Vi har akkurat lest på alle mediene om fryktelig nedbør, tornado og stor flom langs kysten av Spania. På Twitter hagler det med bilder av store ødeleggelser.

Værste regnet siden 1917 sies det – værste på 102 år med andre ord – midt oppi her er vi om noen dager – og de skal vi dra frivillig. Sykkelfruen gjør det i hvert fall frivillig.

Vi har undersøkt endel nå og det er jo store ødeleggelser rundt Valencia og Alicante. Vi har planlagt 4-5 dagers sykkeltur fra Malaga og opp til Alicante, og vil jo komme midt oppi storflommen. Med sykler og full oppakking, med telt, primus og det hele.

Flyplassene i Valencia, Alicante og Murica er stengte – Malaga er ennå åpen da vi sjekket nå sist.

Det er meldt store nedbørsmengder rundt Malaga fra helgen, og vil nok følge oss første del av veien oppover Spania.

Veien som vi har tenkt oss ut å følge er ødelagt på tre steder rundt Valencia, Alicante og Murcia. Jernbanen er også ødelagt rundt dette området så vi vet ikke helt hvordan vi skal komme oss rundt.

Var vel denne jernbanen som vi for oss å være løsningen på flommen på veiene.

Vi må bare dra nedover og satse på at vi kommer oss frem. Flyet går i morgen og vi har ikke noe valg. Videre oppover Spania fra Barcelona og inn i Frankrike er det antatt å være relativ greit fremover.

Vi ser det strømmer på med informasjon om ødeleggelser rundt Alicante, tragisk og håper at det ikke går utover så mange spanjoler for tiden.

Spennende start på årets sykkeleventyr.

Da var det ingen vei tilbake igjen – sykkelfruen har pakket – og er klar til nye eventyr langs kysten av Europa. “Point of no return” har fått en ny betydning.

Årest etappe av “Tour De Venezia” starter på lørdag den 14 september – og går mellom Malaga i Spania til Marseille i Frankrike. Kun litt over 200 mil denne gangen.

Nye nesten 4 uker på sykkelsetet er et faktum – til sykkelherrens store fortvilelse. Stemningen er på topp, men formen er langt fra på plass. Mildt sagt forferdelig.

Årets oppkjøring har bestått i noen få sykkelturer på forsommeren. En liten forsmak på sommeren og skulle bli den sommeren med beste oppladning på sykkel ever.

Men – slik ble det altså ikke.

Det ble for varmt i sommer – egentlig all time high nordnorsk sommer – og ettersom man kunne sykkel nesten uansett på døgnet – sommeren rundt – ble det lite med sykling – nesten nada.

Så – sykkelherren ser frem til en fantastisk rompetrim de første dagene.

Sykkelfruen fikk erstattet noen sykkelturer med gode og lange fjellturer – med sykkelherren som sjåfør da – som sto for befrakting til og fra fjellturene. Optimal rollefordeling med andre ord.

Årets etappe starter i Malaga – der vi starter å sykle på morgenen søndag den 15 september. Det er strake sol kysten oppover og ettersom temperaturene er litt mer enn middels nordnorsk standard, har turen i år blitt lagt til så sent på året som mulig. Derav fra september til oktober.

Vi planlegger å være i Marseille rundt den 07 oktober – det må vi – for flyet går fra Nice den 08 oktober.

Ja – sa faktisk Nice som avgangsted for retur – det går nemmmmmmelig ikkkkkee SAaaaaaaSs elllleer Norwegggg….. fra Marseille – så fantastisk bra.

Strekningen Marseille – Nice syklet vi i 2011 når vi tok turen over alpene fra Zurich til Monaco. Turen i 2011 gjennom alperekkene og via Lyon til Marseille, var før vi kom på den gærne ideen med å lage et reisemål til Venezia – fra Bodø – med å følge kysten rundt Europa.

I 2012 syklet vi den egentlige første planlagte etappen på “Tour De Venezia”, da vi kjørte på med Nice – Roma. I årene før fra 2008 som var den første sykkelturen – var vi innom litt av kyststrekningen og mye innland. I de neste årene etter 2012 var det da bare å sette opp etappene rundt kysten av Europa, for å sy sammen hele strekningen fra Bodø til Venezia.

At vi i år sykler strekningen Malaga – Marseille betyr at vi har etter å ha gjennomført etappen fullført hele veien fra Bodø til Roma.

En milepæle i år med andre ord.

Etter å ha tråkket i noen uker med sol, blir det tog mellom Marseille og Nice. Gidder ikke å sykle mange mil ekstra – der vi har syklet tidligere – derav tog.

Det ryktes at vi skal over Pyreneene i år også – noe som kan by på en spenstig runde. Det har vi opplevd før – i 2014 – da vi syklet Lisboa – Bordeaux. En hinsides opplevelse da – den gang fra forsetet på et tog oppover fjellsiden. I år – sykling – men litt mindre høydemeter på østkysten enn på vestkysten.

Syklene og utstyret er ferdig pakket og klart, og vi ser frem til en ny opplevelsestur gjennom Spania og Frankrike. Vi må bare i år som i fjor – oppfordre alle til å være med oss i våre opplevelser – de er som regel fantastiske – i hvertfall på bloggen.

Så – Like oss og Del oss så mye du orker på Facebook.

Sikkert som banken – er at det blir sykkelsessong også i år – spesielt når man er godt gift med Sykkelfruen.

I år som i fjor, som året før og før da også – omlag ca 12 ganger – er årets første tur i april mnd. En tur på den velkjente nordsia av byen – der veien er flat – og bakkene er få etter Bratten da.

Det svir i lårene etter ca 1,5 km, pusten er ufordragelig treg og ørene stivfrosne – godt planlagt første tur i år også med andre ord. Men – jeg fant da sykkelshortsen i år – det gjorde jeg ikke i fjor – og det kjentes i nesten en hel uke.

Skal bli deilig med 200 strake mil i årets episode av Tour De Venezia. Deilig bekreftelse at formen er ræva – i hvertfall en bekreftelse.

Det tradisjonelle bildet ved busstoppet blir tatt – dette året etter at solen har gått ned. Det ble litt uforutsett ekstra tidsforbruk når klærne fra i fjor skulle pakkes opp, både klærne, hanskene og hjelmen var forduftet etter flytting til nytt hus. Så – sola gikk ned i år.

Etter all obligatorisk syting tidlig på sessongen, er det helt klart akseptert at vi ikke slipper unna omtrent 200 mil i år også. Det har Sykkelfruen bestemt – allerede da syklene klakka fast på veggen i fjor – kjenner vi henne rett.

Årets tur er fra Malaga i Spania til Marselle i Frankrike. Turen går i september måned i år – mye på grunn av varme, men mest på grunn av de helsikkes badeturistene langs hele solkysten.

Det skal nu bli meg et syn langs hele Costa Del Sol – med overduggede solbriller, solbrent nesetipp, legger og hæler som vi alltid glemmer å smøre – der vi daglig deler bord for ei øl – med solbrente badenymfer fulle av sand i navlen.

Nei – vi har prøvd det før og styrer unna den værste turist sessongen, med å kjøre september og litt ut i oktober i år.

Passe greit å lande i Bodø med sykler, sykkelshorts og full oppakking, når første vinterstorm og snø hyler rundt ørene. Vi har gjort det før – det gikk helt greit.

Det som er kult nå – er at vi har syklet ferdig hele strekningen langs kysten – helt fra Bodø til Malaga i Spania. Vi har tidligere syklet strekningen Marselle til Roma i Italia, og når årets etappe er ferdig mellom Malaga og Marselle – så har vi syklet ferdig hele strekningen helt til Roma.

Enormt inspirerende da vi etter endt tur i år – har bare to år igjen – med å sykle fra Roma, rundt støvelen og opp baksiden i Italia til Venezia.

Vi ser med andre ord enden på galskapen, og det er i år tredje siste episode av Tour De Venezia.

Til opplevelse – og du hellige Moses det skal bli godt å rulle inn om 3 år i Venezia. Jeg tror jeg skal svømme over kanalen med sykkelen på nakken – just for fun…

Syklene skal stjeles – i Amsterdam – det er oppe og avgjort.

Det burde være en lett match.

Det stjeles rundt 700 000 sykler i Amsterdam alene hvert år – våre flotte og dyre sykler burde være rene godbiten.

Men – så enkelt skulle det altså ikke være.

Vi har forsøkt – men for første gang ikke klart målet. Her er historien om et pragmatisk forsøk på sykkeltyveri i Amsterdam.

Det er lørdag i dag, vi drar hjem i morgen og da må syklene være stjelt. Skulle være enkelt å bare sette syklene ulåst et sted, følge med å så vips – skulle de være borte.

Og vi har så lyst til å se hvem de nye eierne blir – litt for å lære, litt for å se, litt for å vite.

Vi har syklet på disse nå i 4 år – de er godt slitt i lager og gir, er på overtid teknisk og ville ikke holde en tur til.

Vi skal ha nye sykler til neste år, og har ikke bestilt hjemreise for syklene. Derfor blir de igjen i Amsterdam.

Det samme skal vi gjøre om tre år – når vi er fremme i Venezia – da med 3 års gamle nye sykler.

Trondy klargjør syklene for nye eiere, alt av feste branketter til utstyr som skal videre på de nye syklene tas av.

Som en liten test på Amsterdam sitt kriminelle miljø, settes syklene ulåst utenfor hotellet – i en sterkt trafikkert hovedgate.

Testen mislykkes – men dette var bare en test som sagt. Og tester skal feile.

Vi drar en håpefull tur til Red Light District, for å bli kvitt syklene – kunne ikke ta lang tid skulle man tro. Midt i kjeltringeland – vi håper på et sykkelovergrep.

Sykkelen ser jo innbydende ut – hvite og flotte – må jo være et blikkfang for noen kjeltringer – som til og med skal få lov til å ta dem.

Sykkelen blir plassert på en bro – ulåst – midt i Red Light mellom lommetyver og hasjselgere. Vi står i kulissene og følger med – spente nå.

De står i mange timer på høylys dag – skulle tro det var rene magneten – alt stjeles jo på høylys dag her. Men – neida.

Vi flytter syklene til et tre – ser mer innbydende ut å stå alene og skrike etter å bli stjelt. Men – neida igjen.

Midt under seansen – tror dere ikke det kommer en politimann – på sykkel – for å passe på sykler som står ulåst – og stiller seg opp rett ved syklene våre.

Og deretter kommer det vandrende nederlandske natteravner på høylys dag – midt på dagen i gule trøyer – godt synlig.

Det er mye security i Amsterdam for å bekjempe en stadig økende kriminalitet. Og det er bra det – men kanskje ikke akkurat nu da.

Vi flytter syklene til et mindre bevoktet område – utenfor Red Light – men trur dokk at ikke hestepolitiet dukket opp der.

Er det mulig – skal det altså ikke være mulig å få stjelt et par fine sykler nå til dags heller.

Nei – mørket kommer og da må det vel være en sjanse.

Vi plasserer syklene så åpenbart vi kan, så innbydende vi kan, ulåst – midt i harde Amsterdam. Vi går å spiser en god thailandsk rett, drikker noen øl – lever et godt liv, mens syklene skal stjeles.

Det må jo være en mulighet nå da – det er jo mørkt og myldrer av tvilsomme folk på gata. Alle kan jo ikke ha sykkel.

De står noen timer, settes i ulike posisjoner når vi går forbi, står noe timer til – alt gjøres etter boka. Vi slenger dem til og med på bakken for å virke henslengt.

Men – neida igjen for n’te gang.

Vi går hjem – kl 00.30 – syklene blir igjen i byen – midt i Red Light – mellom alle tvilsomme som det blir stadig mer av i gatene.

Etter en god natts søvn – våkner vi og tenker på hvem som har vært nattens heldigste.

Sykkelfruen spasserer ut alene en formiddagstur og svinger bare bortom området der sykkelen var plassert – og tro det eller ei.

Syklene står der like fine som dagen før.

Ka i helsikke…. finnes det ikke kjeltringer igjen i Amsterdam?

Nei – vi skal hjem – syklene skal bort!

Sykkelfruen tar affære.

Sykkelfruen ble ganske overasket da syklene fremdeles sto urørt neste dag. Hun har en plan og går inn på en bar og forfattet følgende på et stykke papir:

“My owner has left me and traveled back to Norway. I’m a good bike, you can take me and keep me. Best regards Sykkelfruen.no”.

Jenta i baren der vi lånte papir og penn responderte øyeblikkelig, når hun så teksten. Hun hadde misforstått og trodd at vi hadde glemt å låse syklene over natta – og var heldige som ikke hadde fått de stjelt.

Men – vi har vært uheldige å ikke fått de stjelt – ikke heldige.

Det viste seg av hun nylig hadde fått stjålet sin sykkel, fra nøyaktig samme plass – der våre sykler hadde fått stå i fred i ett døgn.

Selveste barjenta hadde fått sin sykkel stjålet etter å ha hatt den ulåst i 1 time – er det mulig – mulig samme kjeltring ikke var ute i natt.

Hun ville gjerne overta sykkelfruens sykkel, og hun skulle gi sykkelherrens sykkel til sin lillebror. Hun tok ingen sjanser og tok begge syklene inn i baren.

De skulle ikke stjeles nå – og godt var det at ingen kjeltringer var ute i natt.

Det var egentlig en god løsning – og helmaks treff – det blir da to nye lykkelige eiere av to norsk registrerte sykler i Amsterdam.

Vi har inngått avtale om å få låne de ved neste storbyferie i Amsterdam da.

Konklusjonen må være at det ikke er mulig å få stjelt noe – når man ønsker det skal bli stjelt.

To nederlandske flotte folk som trengte nye sykler – er derimot lykkelig – vi er lykkelig – vi har gledet noen.

Vi skal hjem nå.

Mine damer og herrer, gutter og jenter, bloggere og følgere, kongen av Danmark og andre monarkier – Sykkelfruen har en kunngjøring.

VI ER KOMMET TIL AMSTERDAM!!!!!!

Dette er endestasjon og den siste byen i Nederland, under årets eventyr av Tour de Venezia 2018. Vi har nok en gang klart å gjennomføre turen – med ikke så alt for mange problemer underveis.

En ting er sikkert.

Hirtshals – Hamburg – Amsterdam = Check

Det er ti år siden vi var her sist – også da med sykler og full oppaking. Da skulle vi sørover – og det var starten på dette sirkuset. En stor milepæler er nådd og det kjennes så ufordragelig bra ut. Nå er selv vi stolte!

Nå er vi helt ferdige med Danmark, Tyskland og Nederland, på årets løp til Venezia. Gjenstår nå å kompleter Spania og Frankrike til neste år – så er det bare Italia igjen fordelt på de to siste årene inn til 2021.

Det var bare ufattelig deilig å vondt i lårene, å rulle inn til Amsterdam – selv med litt våt luft innimellom.

Ved å ha gjennomført årets etappe, har vi til nå syklet ferdig hele strekningen fra Bodø til Malaga i Spania. Etter neste år er vi ferdig med hele veien til Roma.

Snart normale ferier med andre ord.

De to siste dagene har vi brukt fra Zwolle – den fantastiske Hansa byen ca 10 – 12 mil nordvest for Amsterdam.

Vi innledet gårdagen med å sykle til Kampen – nok en liten betydningsløs prikk på kartet – deretter til Lelystad og Almere.

Men – Kampen – var ikke bare en prikk på kartet. Det var faktisk en helt annen og ny stor og solid Hansa by – på linje med Zwolle.

De er helt fantastiske disse Hansa byene i Nederland, bygget på 1600 tallet og fremstår stort sett i samme stilen som fra da.

Er et must å besøke en Hansa by.

Lelystad var ikke noe særlig å oppleve, og definitivt ikke strekningen mellom Lelystad og Almere. Bare våtsump området som kalles nasjonalpark her nede. Antar at det er noen ville and som hekker der.

Men – Almere derimot – er en helt annen konsept enn alle andre byer og plasser her nede. Det er en øde plass som har blitt bygget opp i den villeste futuristiske stilen – med oppdrag for å huse plass til alle som jobber i Amsterdam. En fremtidsrettet, smart, selvdrevet boligpark.

Helt eksepsjonelt boligpark, som er bygget i en topp moderne stil – med en full og smart infrastruktur. Til og med noen minihus er det tenkt på – på et gedigent område.

I Almere køyet vi for natten og fant det fantastisk Apollo hotell – med en Bier fabrikk utenfor – bygget som en tønne.

Kunne passe bra – og ble ikke telt her heller, faktisk.

Veien til Amsterdam fra Almere, var spennende. Alt fra røde tofelts sykkelveier, til sykkelvei mellom motorveiene – til små sykkelstier med sauer på.

Sauene ble observert ca 5 km utenfor Amsterdam – mulig kortreist mat for de lokale Amsterdam’erne.

Men – du verden så maks deilig det var å følge skiltene med “Amsterdam” på – og som tikket ned med kilometer for kilometer. Snart i mål.

Det har vært fantastisk å være norsk i Danmark, det har vært fantastisk å være norsk i Tyskland, det har vært fantastisk å være norsk i Nederland.

Bare tre land på årets tur, og det holder.

Nå skal vi ha et par late dager i Amsterdam, nyte et sykkelfri øyeblikk og hvile både rumpeog lår.

Det er utrolig kult å ha sykler i store byer, og så utrolig kult å ha egne sykler med seg.

Det er nok ikke mange som drar en sykkel med full oppakking, gjennom Red Light District i Amsterdam. Vi har gjort det to ganger – med 10 års mellomrom.

Vi har et siste oppdrag å utføre – det er å klargjøre syklene for stjeling. Vi skal om sagt etterlate syklene i Amsterdam og håper på at noen kan overta dem etter oss. Det blir det store i morgen – nå, hotellbooking og litt byliv.

So long – og takker for følget så langt.

Grensen til Nederland er nådd for noen dager siden, og vi har tråkket en del harde mil innover i landet.

Tyskland er vi ferdige med, likeså også Danmark. Faktisk helt ferdige med disse to landene – på årets etappe – og vi blir aldri mer å sykle i motvind. Aldri, og aldri mer.

Til minne og litt lokal mimring, så syklet vi for 10 år siden – Amsterdam til nederst i Normadie – også da i en sammenhengende motvind – om vi ikke husker helt feil.

Blir vel da rundt 250 mil med motvind. Fy flate – vi er glade vi bor i Bodø – så vi kunne trene i motvind.

Sykkelfruen kan dermed sjekke ut Danmark og Tyskland som “Check”.

Tidligere er Norge, Belgia og Portugal på denne listen. Faktisk Monaco og faktisk Vatikanstaten også.

Sistnevnte er vel ikke akkurat på vår liste, men vi syklet igjennom Vatikanstaten – når vi besøkte paven under Roma besøket vårt i 2012.

Om tre dager er også Nederland på “Check” listen – og vi er da helt komplett fra Bodø til Malaga i Spania.

Neste år blir vi ferdige med Spania og Frankrike – faktisk helt ferdige med disse landene også da. Gjenstår da bare Italia etter neste års etappe.

Det gledes.

Vi har noen mil igjen før vi er fremme i Amsterdam. Men på turen gjennom Nederland så langt, har det vært mange inntrykk – noen bra, noen dårlig.

Det sammensatte bildet av turen – er derimot fantastisk.

Det startet så bra med å krysse grensen på feil plass, ut fra at vi kjørte feil og fikk nye ruter på GPS’en. Ble bare 5 mil ekstra og en ufrivillig etappe på 11 mil før vi kom til Groningen.

Det er en annen historie fortalt på sykkelfruen.no – noe som ble et hardt møte med Nederland.

De endeløse flate strekningene ble mange og lange – mye vind og regn til tider – og tøffe tak for oss nordmenn som ikke er vant til flatt terreng.

Det som er problem med flatt terreng, er det at det ikke er noen nedoverbakker. Vi må jo også hvile litt – ikke bare tråkke. Det får vi ikke når det bare er helt flatt.

En liten utfordring med andre ord.

Vår følgesvenn, motvinden uteble på siste del av turen mot Groningen. Vi savnet han ikke, mens vi i behagelig søndagstempo rullet inn til Groningen. Vi var dødssliten og lei av hele “Tour de Venezia”. Vi ville hjem.

Vi syntes egentlig ikke mye om Groningen, mulig vi var sliten – men kult å ha vært der. Det passet bra med en nødvendig overnatting – etter en kort sykkelrunde på byen.

Groningen er en stor by med ca 200 000 innbyggere og hovedstad i Nord-Holland. Det blir nesten som Tromsø, bare 3 dobbelt så stort og halvparten så koselig.

Synd byen ble sønderknust under andre verdenskrig, før krigen var den visstnok en historisk perle. Ble nok da bygget opp i takt med Bodø.

Det som var bra med Groningen, var at det ikke ble telt her – også.

Det var greit å se skiltet ut av Groningen – og vi var etter ei grei natt i byen – klar for en flott etappe i solskinn.

Denne etappen ble valgt litt inn i landet for å komme unna vinden – og det funket – nesten hele veien. Men sol det ble det.

Halvveis på gårdagens ferd, var vi innom byen Assen. En koselig liten småby, der vi slo ihjel litt tid med litt mat og drikke.

Vi bruker stoppene våre til å planlegge ferden videre – ting blir ikke alltid som bestemt – og planlegging underveis er viktig.

Det blir opp med GPS’ene og kartstudering under kaffe og litt mat.

Vi bestemmer oss for dagens mål – det blir den nederlandske byen Zwolle – vi klarer å nå den med litt ekstra tråkking.

Det er litt langt igjen – det kjennes på lår og rumpe – men et par ukers herding har gjort sitt – vi satset og vant.

Zwolle er en for oss helt ukjent by – og er nok det for de fleste – vi hadde ikke noen god fornemmelse av byen – enn så lenge bare en prikk på kartet – i linje med endepunktet.

Men – der gikk vi på en smell gitt.

Byen er jo kvadratisk genial – som tatt ut fra et eventyr fra 1600 tallet. Det er mulig at eventyrene fra 1600 tallet kommer herfra da – det vet vi og Google lite om.

Sent utpå kvelden ankommer vi Zwolle – og rimelig klar for teltet. Bare en kjapp titt på byen og litt mat.

Det viser seg å være en storslagen by med svære borger, gamle kirker og romantiske kanaler – som man forsåvidt finner over alt – men ikke av disse dimensjonene.

Byen var en ren heklet Hansa by – det skal være sikkert og visst – et midtpunkt på 1600 tallet. Vi kom til sentrum – og der ble vi lenge utpå kvelden – mye lengre enn vi burde – og bare beundret byen. Byen har vært innmuret i en svær – og da mener vi en svær borg. Noe er borte – noe står.

Om du ikke har vært her ennå i ditt liv – legg sydenturen din innom Zwolle.

Anbefales.

Man finner en rar, svær, og svært grønn figur utenfor ei av kirkene – vi måtte bare google denne.

Dette er erkeengelen Michel – som er Zwolle’s beskytter – så flott – byen er beskyttet også.

I følge kunstneren beskytter engelen byen natt og dag. Det er derfor han er gjennomsiktig og plassert midt mellom alle mennskene midt i byens torg.

Han passet på oss og er med oss videre på ferden. Det er bra det.

Telt blir fort til hotell – det er meldt regn i natt – masse regn. Takk – yr.no!

Det ble hotell ja – nesten fra 1600 tallet – nesten fra selveste Hansa tiden. Fantastisk hotell, som det beste eventyret, med en ubeskrivelig dårlig seng fra sent 1800 tallet. Flaks at de pusset opp hotellet mot 1900 tallet da og byttet ut sengen med ei moderne seng.

Det selvvalgte hotellet i Zwolle var helt nydelig. Absolutt ikke moderne og hipt – med et forsøk å være fra 1600 tallet – men heller som et museum med originale effekter som ennå fungerer.

Minibaren er på nederste bilde nedenfor – fantastisk bra – selv minibaren bar preg av å være fra 1600 tallet. Den var som en åpen historiebok. Fantastisk.

Sykkelfruen er godt fornøyd – faktisk.

Tiden går fort i godt selskap og snart er årets stor eventyr over. Ferden går til Kampen i morgen og videre mot Amsterdam.

Nå er det bare 2 dager til av årets fysiske sykkelferie. Det er vel rundt 10-15 mil igjen av årets ritt – og et par dager med sykkelfri ferie i Amsterdam etter vi er fremme. Et solid 5 stjernes hotell står klart for oss fra fredagen av.

Vi gleder oss til ferien om litt. 10 års sykling skal feires – der sirkuset engang startet.

Og – vi gleder oss til vi skal “miste” syklene i Amsterdam. De skal ikke tilbake til Norge – de er utslitt og det skal bli nye sykler til neste år – så vi har planlagt at syklene skal “stjeles” i Amsterdam.

Blir kult og sannsynligvis ingen utfordring.

Vi våknet opp i den tyske byen Leer i dag – rart – for det var der vi stoppet i går.

Vi skulle nå Groningen i Nederland i dag – vi er bare 2 mil fra tulipan grensen nå – og 4 små mil igjen etter grensepassering. Totalt 6 mil på dagens etappe.

Easy match – etter en grei dag fra dagen før. Føttene og rompa er helt greie nå, så det var ikke så langt for dagens planlagte etappe. Bare en til Fausketur fra Bodø – som sagt easy match.

Vi våknet opp til en regntung dag – forsåvidt kjent ut fra at vi sjekker været hver kveld dagen før. Vi visste også om litt vind fra sør vest.

Så – 6 mil i regn og motvind – det er helt greit egentlig.

Men – det var før vi kjørte endel feil – og strekningen bare bygde seg opp med flere mil ekstra – uten at vi merket det.

Det ble totalt 11 kjedelige, regntunge, våte og forblåste mil.

Hvordan kunne det skje?

Ved oppstart av dagen, pekte vi ut dagens rute – la denne inn på sykkel GPS’en – som mange ganger før. Ingen problem – Garmin fikser alltid ruta.

Vi startet å sykle i lett regn, stoppet ved kule hus og knipset noen bilder, syklet videre, sjekket GPS’en som viser at vi er på rett vei, sjekker kryssene vi kommer til at det står rett stedsnavn på skiltene og kjører på som alltid.

Det starter etterhvert å regne ganske kraftig, samtidig som motvinden bare øker. Ganske tungt for oss underveis en del ganger ja.

Regnklær, motvind og 15 grader er en dårlig kombinasjon.

Oppi denne dårlige kombinasjon’en, kommer første tegn at noe er galt – som vi burde ha oppfattet. Skiltet under til Groningen viser 6,9 mil igjen – etter å ha syklet en mil fra Leer til dette skiltet.

Det skulle etter GPS’en og Google maps være 6 mil – fra Leer. Burde ha skjønt at noe var galt – allerede her.

Men – norske sykkelturister er dumme i utlandet. Det har vi bevist i dag – helt ubevist.

Til og med Sykkelherren – på sin egen Facebook side – kommenterte dette uten å skjønne problemet. Steike dum han og med andre ord.

Regnet og vinden står på.

Vi syklet og syklet – sjekker GPS og mobil Google maps – vi er på rett vei. Men det er noe som ikke stemmer – men vet ikke hva.

Vi er nå en kilometer fra grensen – og passerer grensen – godt skiltet og med rette skilt for Nederland – med EU stjernene og det hele.

Men – vi kan ikke huske at plassen rundt oss – stemmer med plassene vi pekte ut ved grensepassering. Det skulle også være en elv som var grenseskillet – ikke en motorvei tvers gjennom grensen på siden av sykkelveien vår.

Her gikk ikke alarmen heller – vi var for opptatt med å ta bilder til bloggen vår på grensen til Nederland.

Til tross for at vi måtte ut i skogen mot motorveien for å få tatt bilde av grense skiltet – skjønte vi lite. Skal egentlig ikke gå an.

Mulig vi var glade at det ikke regnet så mye akkurat da.

Etter flere nye mil – gikk det opp for oss at vi har mistet skiltene til Groningen. Men – sykkel GPS’en viste rett vei.

Etter flere nye mil igjen på lange regnfulle strekninger – med nederlansk bondeland rundt oss – diskuterte vi lett oss mellom for hvorfor GPS trackeren til Randi viste omtrent 5 mil – gjennomførte mil – fra Leer – mens min GPS viste 6 mil som vi angivelig skulle ha igjen til Groningen.

Kan man skjønne det da – noe må være feilt. Det blir bare lengre og lengre igjen til Groningen – når man legger sammen kjørte mil og gjenstående mil.

Har vi tatt noen feile kryss – eller feile valg i kryssene? GPS’en viser rett – så det er rett.

Det er så mange veier til samme mål her i Nederland – på kryss og tvers – med dårlig merking på små stolper.

Selvfølgelig har vi kjørt feil – eller?

Så – etter å ha kommet inn til en småby der det faktisk er merket godt med stedsnavn – med et navn som ikke var kjent i opprinnelig rute – gikk det opp først da at vi var helt feil plass.

Kart sjekkes – alt for langt nordvest over – helt ute av kurs.

Vi har etter å ha gått gjennom ruten på nytt – kjørt feil flere ganger – og hvordan kunne det skje.

Har jo sykkel GPS jo – fra Garmin ja – siste skrik og alt. Og som står på “auto route”. Er det ikke bare å legge inn stedsnavn og trykke “Go”?

Bare å ta utelunsj og finne ut hva som har skjedd – vi er helt feilt i hvertfall – det er i hvertfall riktig.

Feilen er funnet.

Typisk – det som er feilen er “auto route” funksjonen. Den kjekke funksjonen.

Denne funger slik at når man kjører forbi et kryss man skal ta av – og ikke følger med og kjører forbi – vil funksjonen kalkulerer ny rute med engang. Det piper litt fra GPS’en da – men det hører man ikke i regn og vindsus.

“Auto route” fungerte – vi fungerte ikke.

Vi har tatt feilt valg i et kryss helt ved Leer, og ikke fulgt slavisk med på GPS’en. Denne har kalkulert ny rute automatisk – denne har vi da fulgt på nytt. I tillegg har vi nok kjørt feil et par tre ganger til, og fått auto kalkulert nye ruter hele tiden, og vi har fulgt nye ruter på nytt igjen.

At det er mulig – er bare 5 mil feilkjørt i dag – i regn og motvind. Det kunne i det minste ha regnet en annen dag.

Den korte turen på bare 6 flate mil – ble til den lengste turen på 11 mil – i pissregn og motvind – tildels sterk motvind.

Med andre ord – “Den korte lange veien” – er gjennomført.

Vi ankommer Groningen – så utrolig sliten – lett forbandet – våte og jævlig.

Men – utrolig godt humør – for det er helt uaktuelt med telt i dag – også.

Nederland er kult – vi har vært her før – vi er ferdige med Danmark og Tyskland – det er helt sikkert som feilkjøringen. Da kan man også smile.

17 mil igjen til red light’s – uten feil da.

Det er søndags morgen – etter en sykkelfri lørdag i Papenburg.

Dagens handlagde frokost verdsettes nok engang i et romantisk tysk vertshus – et vertshus som var overfylt av juggel og gamle ting.

Som å være tilbake på 1930 tallet engang – men maten og kaffen var nymodens.

Vertshuset som vi booket dagen før igår – var mye billigere enn hotell – og mye bedre enn telt. Dette ble vår siste overnatting hos den tyske vertsfamilien, som ønsket oss god tur videre.

Etter deres mening – var vi gale – og håper de tenker på sykklingen.

Vi har nettopp bevist at det går an å ligge i senga nesten en hel dag, hvis man har 17 tunge mil i beina fra dagene før. Når man først har betalt for et rom, bør man bruke det man kan. Gårdagen var lat – vi vet det.

Alle vet at toppidrettsutøvere hviler lenge og langt etter en kamp – vi brukte samme oppskrift i dag.

Taktisk valg – for de neste 8 mil er allerede pekt ut i retning Nederland.

Trebåt etter trebåt ligger fremdeles som perler på en snor gjennom byen – og i kanalene langt ut av byen.

Ingen tvil om at Papenburg er en stolt båtbyggerby. Byen er mest kjent for sitt Werft, som i generasjoner har produsert fine trebåter.

Med dette vinker vi adjø til Papenburg – og Nederland neste – tror vi.

Langs veien mot Nederland, er det et fantastisk skue på gammel tysk byggestil.

Husene blir mer og mer nedenlanske av utseende. Eller er det de nedenlanske hus som er lik tyske?

Tja – hvem vet.

Godt igang mot Nederland sykler vi innom byen Leer, som er siste tyske grenseby mot den nederlandske grensen. Vi er kun 2 mil fra grensen nå. Skulle bare ha en rask stopp her.

Byen Leer er for oss fantastisk og pyntet til fest og VM kamp – mellom Tyskland og Mexico. Både storskjermene og pølsebodene står klare for oss.

Etter en rask intern diskusjon – kom vi samlet frem til at sykkelfruens team ikke kunne stå imot presset. Vi booket hotell i sentrum – vi skal se på tysk VM kamp i hjemlandet.

Da ble det bare 2 mil isteden for 8 planlagte mil i dag. Må ha de 6 milene tilgode til i morgen til nederlandske Gronningen – tror ikke de stikker av uansett.

En ganske stor prosentandel av byens 34 000 innbyggere, er ute for å delta på kveldens store fotballfest. Det er også et stort marked i byen, med masse lokale bønder som selger lokal mat og litt drikke.

Øl’let Jever er laget her i byen. Det hjelper på for oppmøtet vil vi tro – og her er vi midt oppi det hele.

Det ble ikke det helt store resultat for Tyskland, tror de er vant med å gå på en smell i Russland – sånn rent historisk.

Men – pølse og party det kan de. Musikk, fest, tivoli, pølseboder, lokal mat, lokal drikke, fotball VM, musikkorps og hoppeslott. Noe for enhver tysk smak.

En gøy opplevelse med andre ord – også for oss nordmenn som er vant med Kapt. Larsen.

Gamlebyen i Leer er regnet som historisk viktig, da de gamle husene er i svært god stand og godt vedlikeholdt. Gatene i gammelbyen er vakker og variert brolagt.

Det er tett av antikvitets butikker i gammelbyen, og man får fornemmelen av gamle tider når man vakler omkring her. Husene er nok eldre enn antikvitetene som selges her.

Nederland og nederlandske tulipaner er vi klare for i morgen – da blir grensen nådd utpå dagen en gang – garantert – om vi så skal sykle dit.

Bare 6 flate mil i morgen, 26 igjen totalt. Skal bli herlig å se red light om litt.