En endelig start er et faktum.
Málaga er hovedstaden på Costa del Sol. For oss normenn kanskje den mest populære byen langs solkysten – som badeby.
Æren for å ha etablert byen tilfaller fønikerne. De kom til solkysten en gang for over 3000 år siden.
Byen er vår utgangspunkt og vi har vært her før. For tre år siden var byen endestasjon – og en langt annen følelse nå enn sist – når byen symboliserer starten på årest lange 200 mil. Motiverende.
Bortsett fra sol og bading lokker Malaga med shoppingen, massevis av kultur, tapasbarer, uteliv og bra golfmuligheter.
Men sykkelferie krabler i bena for å komme i gang – og vi er bare en kort tur innom bysentrum på vei videre ut av byen.
Vi har et fly å rekke i oktober og kan ikke kaste bort dagene her. På med hjelmene og full fart mot østlig retning. Motivasjonen er på topp.
Den første etappen må gå litt opp i fjellene på en sidevei av kystveien. Det går nemlig ikke an å sykle kystveien ut av Malaga – for den veien vi skal følge går inn mot A1 og blir en del av motorvei et par tre kilometer ut av sentrum.
Deretter går den etter et par mil ut igjen av motorveien, og da kan vi følge kystveien videre på sykkel. Vi blir da å følge en ikke alt så trafikkert kystvei helt mot Allicante og videre opp mot Barcelona.
Det er mange mil her på asfalt – ingen tvil om det – men først litt god gammel grusvei etter en feilvurdering.
Veien rundt som vi måtte kjøre, var en fin tofelts ordinær vei.
Vi fant ut på kartet at vi kunne kjøre en vei rett over en fjellside. Skulle bli noen kilometer kortere en den planlagte omveien.
Det vi ikke viste var at på toppen sluttet asfalten og gikk over til en krøtersti av grus og pukk. Det hadde ikke Google Maps eller sykkelgps’en fått med seg.
Man skjønner at man har valgt feil vei, når de kommer 4 arbeidshester ridene i mot oss oppi fjellsida. Helt feil faktisk, men for seint å snu.
Fjellvei er fjellvei – bratt som f… og varmt som bare det. Ikke mye som minnet om at det har vært værste nedbør og storm på 102 år i området.
Det hadde tørket voldsomt opp på et par tre dager. Nå var det 33 grader i skyggen, over 40 i sola og tenk deg temperaturen på vannflaska – men må man, så må man.
Høyt oppe og langt om lenge – kom vi forbi en lokal spiseplass – veldig lokal faktisk – med bare lokal, kortreist mat.
Passa oss perfekt og tok en rask lunsj med lokalbefolkningen – som skjønte at vi var fremmede. Mulig vi skilte oss ut med sykkelutstyr, svette å jævlig.
Menyen – var Lam faktisk – langtidskok og sikkert en slektning av de som sprang over veien lengre opp. Fortreffelig god spansk husmorkost.
Etter en fantastisk lunsjmiddag kommer vi ned av fjellet til den lille fiskerlandsbyen Benajarafe, kjent for sin lange strand med sine solsenger.
Her tok vi en kjærkommen kaffepause – for sykkelfruen & herren er ikke spesielt så godt trent i år. Eller – ikke i år heller.
Det er ikke et veldig stort sted, men det er et herlig sted å tilbringe litt tid på. Vi skulle egentlig syklet dobbelt så langt i dag, men realitetene kaller. Rompe og lår vet du.
Det var en hard start med mye fjellpartier, før vi kom ned på kystveien som kunne sykles på. Bare nesten 5 mil på første økt.
Vi fant en campingplass rett etter kystbyen og vipps, planene endret seg radikalt.
Første natt i telt er et faktum. Nye 5-6 mil til Nerja i morgen. En verneverdig småby sies det.
Det gledes.
