Skal du til Spania, så må du til Tarragona. Det lille Roma blir byen kaldt. Romerne har vært her også – det vises.

Tarragona ligger 9 mil sør for Barcelona, og er en by i sørlige Catalonia. Byen har røtter tilbake til i år 218 før Kristus.

Romerne gjorde byen til hovedstaden i provinsen Tarraconense, noe man finner mange rester fra på murer og amfiteater.

Er du i Barcelona anbefaler vi sterkt en tur hit. Et minne for livet, nesten som Roma, bare i Spania. Og med tapas. Billig tapas.

Det tar bare litt over en time med tog fra Barcelona, og det går 23 tog i døgnet. Du vil alltid finne et tog.

Alternativ går det an å sykle også, tar bare en lang dag på sykkel, nesten ikke oppoverbakker, flott trim, det er bevist. Ble bare litt svett.

Husk at Spania er mer enn turistfellene, cervesas, badeliv og dyre restauranter med kebab og burgermeny.

Det å sykle gjennom Spania og kjenne på kulturen og det blide folket som er takknemlig – er et annerledes Spania enn “syden”.

Spania er faktisk bra, det.

Alle store europeiske byer har en gammelby. Denne også. Det som er kult her er at romerne har vært her. Det vises.

Romerne likte dårlig selskap, slik at de bygde en 3.5 kilometer sammenhengene solid mur – som blir en solid borg – inni denne borgen er selve gammelbyen.

Her var byen deres.

Bak murene inne i borgen – skjer det med andre ord. Her er indrefilene. Livet til romerne gjenskapes.

Det er også en flott katedral i byen, som sto ferdig i år 1171 etter Kristus. Denne ligger selvsagt inne i borgen – og den er enorm – den er stor. Og vi har sett mange.

Det sies at det tar mange timer å gå gjennom alle delene i kirken – det har vært et levende miljø i kirken.

Vi tok ikke turen inn denne gangen. Har alt for mye sykler og dyrt utstyr til å forlate de på gaten.

Må bli neste gang.

Romerne hadde sans for sine idrettsleker. Det vet vi fra grunnskolen.

I Roma ligger et voldsomt amfi – her også. Men litt mindre.

Det er kult stykke historie som finnes i Tarragona.

Tro hvor mange kamper det har vært her for noen år tilbake. Egentlig langt tilbake i tid.

Lenge før vår tid.

Vi fikk jo med oss en festival med uvanlig innhold fra kvelden før. Så vidt vi våget oss ut i dag morres. Kruttlukten sitter igjen ennå.

Med tungt hjerte forlater vi Tarragona.

Det var kjærlighet fra det øyeblikket vi kom syklende inn i den ærverdige byen.

Vi har et fly å rekke å må derfor rulle videre.

Det som sitter igjen og som kjennetegner byen, er de trange sjarmerende gater med ekte spansk folkeliv.

Trange gater har man overalt – men stemning og liv må skapes.

Utrolige flotte tapasbarer med smilende spanjoler overalt. Det skaper liv. Det vil vi savne.

Og billig. 25 kroner for et glass god vin, med en valgfri liten tapas til. Vi prøvde 4 ulike fantastiske tapas retter, med 4 glass vin til. Kr 300 for alt.

Byen er lekende med god og stilig stemning. Vi tviler på at det er like koselig i Barcelona.

Større by, mer asfalt, mer stress. Men det er det sikkert – bare vi finner det. Bare dyrere.

Barcelona next – kun 9 mil igjen.

Sykkelfruen havner i en vill festival – helt tilfeldig – og må løpe for livet sammen med flere tusen voksne og barn.

I byen Tarragona 9 mil fra Bacelona avsluttes dagens sykkeltur.

Her avslutter byen en 4 dagers festival.

Akkurat da kom vi rullende inn til byen, helt uanmeldt og helt tilfeldig.

Byen er full av barn og ungdom i hatter, finnlandshetter, vernebriller og hettegenser. Hmmm – hva kan dette bety?

Etter litt tapas starter kveldens fest for fullt. Gatene er fulle. Folk er blide.

Vi vet ikke hva som skal skje – vi blir bare dratt med. Det skulle bli veldig vilt etterhvert. Veldig.

Vi har bare fått vite at hovedgaten blir full av feststemte folk i alle aldre, og det skal være fullt fyrverkeri.

Det kommer trommekorps gjennom gatene. De høres overalt. Det er natt, det er mørkt, er en mystisk stemning. Noe vil skje.

Trommene fordeler seg, tromme og mystiske fløytelyder kommer fra ulike steder i byen.

Det er en slags Woodo stemning. Eller det kan minne om en afrikansk stamme som fester midt i jungelen.

Og byen er stor, hovedgaten er gedigen, det er nå folk over alt. Flere tusen folk er ute i gatene.

Hele byen feirer, hva det nå enn måtte være som feires. Det vet vi ikke – og det vet vi faktisk ikke ennå.

Det starter med litt knall av fyrverkeri og raketter. Flere digere drager bæres gjennom en parade. Så rart.

Folk klapper og alle småbarna sitter på foreldrenes skuldre.

Det er spenning i lufta, og vi er spent på hva som kommer.

Plutselig blir alle dragene levende og ildsprutende, de kommer fra alle kanter.

Folkehavet hyler og løper avgårde. Da skjønner vi. Bekledningen er beskyttelse for det befolkningen vet vil komme.

Fyrverkeri startes midt i folkemassene – flere plasser samtlige. Fyrverkeri er festet på dragene og på dragelignende folk som springer på kryss og tvers.

Det smeller og spyr ut fyrverkeri over alt. Man blir jaget over alt – det er vel det som er meningen også. Det er avslutning på en festival.

For sykkelfruen og sykkelherren er dette svært uventet, og de må bokstavelig løpe for livet i sine kortermede T-shirts.

Glørne fyker gjennom lufta og blir liggende glødende på bakken. Det er nesten ikke mulig å komme unna.

Dragene dukker opp overalt og de er rasende. Det er litt ille og voldsomt.

Det er skikkelig høylytt fyrverkeri på nært hold. Gatene blir fylt med kruttslam og røyk. Lukt og stemning er på topp.

Ildspruting varer i nesten to timer sammenhengende. Du vet aldri hvor de dukker opp. Det smeller bare rett ved skuldra di. Vi må løpe. Det er hele meningen.

Sykkelfruen berger livet med et nødskrik, en lokal helt drar henne med til siden.

Dette var egentlig litt tøft også.

Sjekk video på www.sykkelherren.no sin side.

Vi er på tur mot Barcelona. Kystlinjen heter Costa del Azahar, og betyr “Den Orange Blomsterkyst”.

Alle tror det er Costa del Sol hele veien oppover Spania på denne siden – men kysten har mange lokale navn.

Blomsterkysten er en av de.

Det er et yrende lokalliv her, men færre turister. Gjør egentlig ingen ting.

Atmosfæren er mer avslappet og det er litt lengre mellom suvenirbutikkene og tettere mellom taspas restaurantene.

Det er en rekke med badebyer også her, men sessongen ser ut til å være på hell.

Tror nok at de fleste badebyene etterhvert stenges ned og at det er det lokale livet som fortsetter i småbyene litt inn i landet.

På blomsterkysten ligger Castellón, Benicàssim og den mest kjente badebyen Peniscola. Der er vi nå.

Kysten i nord vestlige Spania er villere og mer upoleret, enn de mer kjente og tradisjonelle turistfellene langs de sørvestlige kyststrekningene.

Vi kommer litt mer innpå det lokale livet, og opplevelsen står på rad og rekke.

I småbyen Castellon De La Plana hadde vi en lengre stopp, en by med bare 200 000 innbyggere.

Her syklet vi rett på den meget kjent og spektakulær kafe’en, som er med i spillefilmen “Tinker Taylor Soldier Spy”.

Spesiell og berømt kafe midt i gata med andre ord, som også nå har blitt mer berømt – som en del av sykkelfruen.no.

Byen – som de fleste byene her litt inn på landet – er bygget opp rundt gamle kirker og borger.

Vi blir ikke skuffet i Castello byen heller – og bare ut fra navnet skulle det tilsi at det er borglandskap rundt om her.

På tur inn til byen så vi en lang, veldig lang og solid borg langt opp på en topp – vi bare så den og hadde ikke særlig lyst til å besøke denne. Det var oppoverbakker opp dit.

Inne i byen var det også endel kirker av eldre historik som er verdt å ta en titt på.

Vi blir heller ikke skuffet på ferden videre, da det kommer til vakre strender og kystbyer, som perler på en snor.

På et parti var det etter kartet kraftig fjellandskap, som ikke såg så veldig sykkelvenlig ut for oss.

Men det ble det en svært elegant løsing på.

Deler av sykkelveien gikk i det gamle jernbanesporet. Ja – faktisk på den gamle jernbanen, gjennom gamle jernbanetuneller og avskårne fjell.

Sporene var fjernet og det var lagt asfalt og nydelig tilrettelagt for sykkelister.

Vi har opplevd dette før, da vi syklet fra Nice til Roma for mange år siden. Da fulgte vi verdens lengste sykkelrute – sammenhengende på en nedlagt jernbanestrekning.

Litt flashback med andre ord.

Vi var veldig slitne etter en hel dag på farten og så mørkt på teltlivet. Etter et par raske søk fikk vi leid en 2 roms leilighet i et boligkompleks i Oropesa, ca halvveis langs blomsterkysten.

En fullt møblert 2 roms leilighet for 300 kr natta var ikke å forakte. Teltplass koster fort 200 pr natt. Der var det også vaskemaskin, slik at vi fikk vasket svettskjorta på en ordentlig måte.

Normalt har vi egen manuell vaskemaskin med på tur, der vi har en egen vanntett pose som vi samler skittentøyet i.

Når denne er full fyller vi den med vann og hiver i en pose Biotex.

Posen legges bak på sykkelen, vannet blir delvis varmt av solen og om kvelden etter en hel dag med sykling og skvulping – er tøyet ferdig vasket.

Bare å skylle i rent vann og henge opp.

Blomsterkysten virker mere roligt, og de besøkende ser ut for å komme hit for at nyte de traditionelle fiskerestauranter og naturen.

Ikke oss i mot heller, der vi sykler mye langs promenader – tildels med veldig god matlukt.

Forskjellen på turister og sykkelturister, er at har et fly å rekke om mange, mange mil. Vi må bare kjøre på og nyte lunsjen på sykkelsete. Blir lite tid til badeliv.

Barcelona next – om en dags tid eller to.

Bare 60 mil igjen fra Barcelon til Marseille av årets etappe.

Det kjennes.

Vi sykler gjennom slutten av Valencia regionen, som står for det meste av Spanias appelsinproduksjon.
I generasjoner har appelsiner vært den viktigste næringen her.

Valencia appelsinene ansees som det beste og søteste av alle appelsiner.

Sykkelfruen måtte kontrollere kvaliteten, og ganske riktig- verdens beste mandariner.

Mer kortreist mat kan man vel ikke nyte. Fra busk til munn på ca 3 sek.

De siste årene har imidlertid prisene gått ned, og produsentene får nå så dårlig betalt for appelsinene at mange ikke finner det lønnsomt å drive videre.

De lave prisene skyldes at EU har opphevet importbegrensing fra Marocco. Dette som en byttehandel.

Marocco skal hindre terrorister i å komme til EU, mot fri tilgang på salg av appelsiner.

De spanske bøndene er rasende og føler seg dolket i ryggen av EU.

Det blir ca 6 mil med sammenhengende citrusåkre denne dagen.

I dette landskapet med appelsinlunder på alle sider, sykler vi i over 30 graders varm solsteik.

Dette kan sies å ha vært en perfekt sykkeldag. Det har for det meste vært sammenhengende sykkelveier – uten biltrafikk i landlige omgivelser.

Turen gikk også innom et nedlagt lagerområde – og faktisk i gjennom en gammel lagerbygning. Det er utrolig hvor Google maps vil ha oss noen ganger. Vi følger bare den blå linjen.

Lunch og pitstop har skjedd i de små badebyene. Når kvelden nærmer seg har vi forflyttet oss fra Valencia til Castellon regionen.

Gjennom hotell.com har vi booket et 4 stjernes hotell i byen Castellon De La Plana. Crew’et mitt har klart å bestille rom uten frokost.

Ikke så uvanlig når det gjelder de – men selvlaget frokost på senga er vel så bra.

Det blir fint å sove på ordentlig madrass i natt i hvertfall. En madrass som holder på lufta.

Etter nok en lang teltnatt – på en camping 3 mil sør for Valencia – med tvilsomme fasiliteter – er nå heldigvis over.

Faktisk over for et par dager siden – du skjønner, vi henger litt etter på bloggen.

Campingplassene i Europa har stjerner slik som hotellene har. Vår campingplass sør for Valencia hadde kun 2 av 5 mulige stjerner.

Men de tok godt vare på syklene og utstyret vårt på en god måte, da vi hadde den største omveien – Ever!!!

Vi hadde litt action på natta. Den oppblåsbare madrassen til sykkelfruen punget – rett på bakken med henne – midt på natta. Vi måtte til med lappesaker for å fikse madrassen på morgen etter.

Lite søvn denne natta med andre ord. Bakken er hard – selv på natta – selv for sykkelfruen.

Etter campingfrokost og litt kartlesing, legges turen mot Spanias 3 største by Valencia.

Denne lørdags formiddag ruller vi inn til sentrum, uten å vite så mye om byen. Det finner vi ut av underveis. Også noe med Google.

Valencia er et av Europas mest trendy reisemål. Her kan du kombinere storbyferie med strandliv, topp shopping, nydelig mat og mange spennende severdigheter.

Og en moderne by, og med en eldgammel by, miks together – med verdens største park som ligge midt i en av landets største elveleie.

Hva mer trenger man?

Det første som møter oss inn fra sør, er den fantastiske moderne arkitektur av “Modern Style” – som er bygget opp i utløpet av det gammel elven – helt ned mot havet.

Vi ser det lenge før vi ser byen på tur inn.

Elven gjennom Valencia er knusk tørr for mange, mange tiår siden. Hele sørlige del av Spania er snart ørken, og mangler vann i de fleste elver sørpå.

I Valencia ble elven tørrlagt med hensikt på grunn av en tidligere flom, som nesten ødela byen.

Det er massive sammensetninger av byggverk av en annen dimensjon, som møter oss på sjøsiden og som bare må oppleves.

Avansert konserthus og en mengde andre spesielle “Modern Style” bygninger, med ymse innhold, kombinert med vannspeil og lyssettinger – gir en fantastisk følelse av noe helt spesielt.Det er så massivt, man får ikke oversikt.

Dette er en begivenhet og stor opplevelse i seg selv – og vi dumpet bare oppi området.

Flaks.

Alle europeiske byer med respekt for seg selv, har en elgammel opprinnelse. Som regel for lenge siden, lenge før vår tid, og gjerne før vår egen Jesus tidsalder – som bare er 2019 år gammel.

Gammelbyen er som mange andre gammelbyer – men også den er så stor og så massiv.

Det var så utrolig flott å vandre rundt i gammelbyen, og vi finner også frem til den berømte gamle togstasjonen – som er nedlagt – og omgjort til en gedigen mathall.

Alt i ferskvarer, ost og skinker, drikke og så mye, mye mer – kun kortreist og lokal mat i en nedlagt togstasjon – med den atmosfæren det gir.

En attraksjon i seg selv – bare det.

Som mange andre plasser – starter gammelbyen med en stor port som er selve borgen.

Finner du porten – er det bare å labbe igjennom og beundre av den gamle bydelen. Den ligger rett bak.

Det gjorde også vi – bare det at vi kom den andre veien – altså kom ut gjennom porten til slutt på vår byvandring.

Det er mulig det og. Blir bilder av det også.

Litt google historie.

ByParken “Turia Park” er anlagt på en tørrlagt elvebunn. Etter en oversvømmelse i 1950, valgte byen å tørlegge elven Turia.

Vannet ble ledet utenom Valencia, og det som en gang var elv gjennom byen, ble istedet for laget om til en gigantisk offentlig park. Resultatet er storslagent.

I tillegg til gammelbyen er Tunika Park i seg selv verd et besøk til Valencia. Området ved utløpet av elven er et av Spanias mest moderne arkitektur.

Der var vi midt oppi det hele. Det må bare oppleves selv – for å forstå.

Jepps – sånn var det.

Sykkelfruen er i Benidorm. Hva svarte gjør hun her?

Syklet seg vill, nei – har ikke sykkel med engang. Kjørt seg vill, nei – neppe. Har kart. Bare en by på turen, jepps – stakk bare innom. Med sykkelklær på som vanlig.

Men hvorfor? Kommer om litt – bare litt senere.

Hva er Benidorm da – jo på 1950-tallet var Benidorm en småby med lite turisme og dominert av fiskehandel.

Det er ikke mye småby sjarm i 2019. Skyline ligner Miami i sin siluett og tett trafikk med et virvar av biler som preger bybildet.

Benidorm har en fantastisk promenade som følger de 2 by strendene. Og enorme fornøyelsesparker er egnet for barn i alle aldre. Familiereise er perfekt med andre ord – men også partyreiser.

Byen er kjent for sitt ekstreme nattliv, den kan nesten sammenlignes med New Yorks i så måte.

Byen har ALT og er en ettertraktet turistfelle. Alle har liksom vært her før – men ikke vi. Resten av verden ja – men ikke her. Skulle vært turist her.

Nettopp det er vi også nå – turister i Benidorm for en kveld i hvert fall.

Hotell med panoramsikt utover byen, gir ikke helt følelsen av teltliv i kveld faktisk.

Det ble en dusj her – og så party, party.

Vi vet ikke helt hvorfor vi er her.

Vi havnet også i Alicante og i Torrevieja i samme farten. Det ble bare sånn på turen. Alt liksom i en skikkelig smell.

Det ble liksom bare frokost i Benidorm, kaffe i Alicante, tapaslunsj i Torrevieja og ei øl i Malaga.

Malaga??

Etter 5 dager fra starten da vi syklet ut fra Malaga? Jepps – men uten sykkel denne gang. Og uten telt på samme tur.

Men – vi har ikke mistet noen ting.

Forstå der den som vil. Hvordan skjedde det da? Spennende, jepps – veldig spennende.

Kommer om litt – bare litt senere.

Vi vet ikke helt hva som skjer – ikke ennå. Mulig vi vet i morgen. Hvem vet?

Morsom historie kommer – litt utenom det vanlige på tur vil det bli på sykkelfruen.no i hvert fall.

Granada – En by med inspirasjon fra hele verden.

Men hva i all verden gjør sykkelfruen i Granada – den spanske byen som ligger langt opp i fjellene – med over 10 mil med oppoverbakke?

Kraftig oppoverbakker faktisk. Vi får svaret snart, men litt senere.

Så til Granada.

Helt siden barneskolen da vi første gang hørte om Granada – hvor fantastisk den var – hadde vi lyst til å besøke byen. Det fikk vi mulighet til nå og muligheter skal man gripe. Sitat fra en eller annen.

Store deler av Spania var underlagt det islamske styret helt tilbake til år 1200, og på den tiden var Granada et arabisk emirat erobret av muslimske maurere. Sier Google.

Byen har 241 000 innbyggere og er den største byen i sin provins. Sier også Google.

Byen består av mye nytt, gammel, ordinært spansk by – men har klart å bevare gammelbyen midt i rotet av ny asfaltby med rundkjøringer, lyskryss, bystress og det hele.

Gammelbyen er en unik sammensetning av arabisk, muslimsk og innimellom litt kristen eller spansk arkitektur. Her går pulsen ned mange hakk.

Det er en fantastisk sammensetning og man kan bare gå rundt å la seg imponere stort.

Det er så synd at det er så mange turister her bare. De er rare og bråker. Vi er vel to av dem.

Maurerne hadde stor innflytelse gjennom erobring av syd-europeiske landområder fra år 700 til slutten av 1400-tallet. Googles igjen.

De må ha vært et flink folkeslag – og rikt – de har jo nesten bygget opp alt her nede for noen hundreår tilbake.

Det må jo være lett å være spanjol i dag da – er jo som å hoppe etter Wirkola liksom.

Men, når vi først er her i de arabiske delen, må vi bare teste litt arabisk mat.

Vi finner en liten bortgjemt arabisk verden – en arabisk gate, en autentisk arabisk restaurant – og en arabisk husmor – slik vi har lest de skal være. Og sønnen er kelneren, ydmyk som få av sin mors mat i tradisjonens tro.

Og maten – ja, den er skikkelig arabisk husmorkost. Glimrende og smakfull med andre ord. Kunne lett ha blitt araber, med en slik mor, med en slik meny.

Rundt oss i byen Granada ser vi trange brostensgater, som smyger seg oppover mot moskeer og palass.

Det finnes mange utsmykkede gater med detaljerte mosaikkmønstre i verdens fine farger.

Oppe på den ene toppen ligger den hvite arabiske verden, med sin moske i sin egen verden. På andre siden er de muslimske maurnerne sin borg Alhambra.

De ligger tvers over hverandre – på samme høyde. Vi kan lukte stillingskrig her for mange hundre år siden. Men de var vel fredelig folkeslag da.

Borgen Alhambra er på verdensarvlisten, som sikkert resten av gammelbyen er. Skulle bare mangle – den er enorm. Og den er en skikkelig turistmagnet.

Arabere og maurere bygger på hver sin side av dalen. Hvor er de kristne spanjolene kommer inn her da – joda – de kom etter med krigere og tok over begge leirene 400 år etterpå. Case close.

Historien om Granada er og blir fantastisk, man blir bare fasinert av å lese – og ikke minst å oppleve.

Granadas stemning er som en blanding av Marrakech, med litt India og arabiske netter.

Vi hadde litt flaks – for en gang skyld.

Vi traff på en taxi sjåfør som var så stolt av byen – at han presset seg oppover de trange smugene og bratte bakkene – helt opp til den arabiske delen. De arabiske “casa” som han kaldte dem på spansk.

Vi spurte jo bare om han kunne kjøre oss til den beste delen av byen – de normale turistfellene – men han tok det helt ut.

Det var egentlig ikke plass til bilen i smugene. Og det ble nesten en Elin Hagen utenfor slottsplassen. Opplevelse i seg selv her.

Herfra var det en ren kulturvandring nedover i den arabiske verden – i sykkelklær da – ikke rett kledd for anledningen, men har intet valg for tiden.

Granada kan klart anbefales, og skal du oppleve Spania på sitt beste – er Granada og Sevilla byene du må besøke. Har du ikke vært her – har du ikke vært i Spania sies det.

Men hvorfor er vi her nå da – uten sykler – men med sykkelklær – det får du vite snart – en gang senere.

Vi ligger litt etter skjemaet med opplevelsene og bloggen. Kart og terreng stemmer ikke helt med dagene for tiden.

For et par dager siden var vi i Nerja – en spansk liten minneverdig by langs kysten. Vi må bare dele litt herfra på minnene.

Kvelden nærmer seg da Nerja kom i sikte – vi stopper her uten å vite noe særlig om plassen. Det var bare tid for å ta kveld etter nok mange mil på sykkelen.

Virket først som en litt kjedelig gammel spansk by. Men – kun førsteinntrykket på tur inn til byen.

Positivt overrasket ble vi når vi ankom severdigheten “Balcón De Europa”, og fikk tatt en kikk inn i de smale gatene bak Balcon’en.

Det er det som er det fine med våre sykkelturer – vi vet aldri hvor vi kommer.

Eller hvorfor vi kommer dit – det blir bare sånn. En ny dag hver dag.

Nerja er en badeby på Costa del Sol i Andalucia og ligger ved foten av Sierra Almijara fjellene.

De aller fleste som besøker Nerja ender før eller siden opp ved rekkverket på “Balcón de Europa” – hvor de kan trekke inn den friske sjøluften og nyte den enestående utsikten.

Serverdigheten er ikke mer enn et stort platå med en himmelsk utsikt over kysten på Malaga siden av solkysten.

Byen står faktisk på verdensarvlisten – har vel noe med hva som har inspirert arkitekturen på byen å gjøre.

For vår del var det ikke så bra med utsikten fra platået, for vi så hvor kuppert turen ville bli videre på sykkel.

Fjellformasjoner sto på rekke mot øst. Man skimter de såvidt først mellom buene. Vi var klar over det – men ikke at de var så høye.

Fjellrekken mot sør er majestetiske – på godt og vondt.

“Balcón de Europa” er uten tvil et av Nerjas mest ikoniske landemerker, og et svært viktig symbol for byen.

Men byen har så mye mer å by på. En fantastisk gammelby med arkitektur tilbake til arabertiden. Byen er også kjent for de store dryppsteinshulene, som er verdt et besøk for vanlige turister.

Byen har bare 20 000 innbyggere, men det er her en del av vår eldre garde har slått seg ned. De er som regel kresen etter et langt liv. Det blir det også kvalitet av.

Det skaper en god og avbalansert atmosfære i byen og mange, mange fantastiske spiseplasser og vinhus. Tapas rettene sto i kø, og gode var de også.

Dersom du er i Malaga og ønsker en litt annen avslappende atmosfære, er Nerja en liten biltur eller busstur unna.

Kan anbefales – og egentlig ikke så dum å sykle til heller.

Almeria neste – det vil ta noen dager. Mye tråkking i fæle motbakker – vi liker de ikke – men er litt av showet.

Det gledes litt sparsommelig.

En endelig start er et faktum.

Málaga er hovedstaden på Costa del Sol. For oss normenn kanskje den mest populære byen langs solkysten – som badeby.

Æren for å ha etablert byen tilfaller fønikerne. De kom til solkysten en gang for over 3000 år siden.

Byen er vår utgangspunkt og vi har vært her før. For tre år siden var byen endestasjon – og en langt annen følelse nå enn sist – når byen symboliserer starten på årest lange 200 mil. Motiverende.

Bortsett fra sol og bading lokker Malaga med shoppingen, massevis av kultur, tapasbarer, uteliv og bra golfmuligheter.

Men sykkelferie krabler i bena for å komme i gang – og vi er bare en kort tur innom bysentrum på vei videre ut av byen.

Vi har et fly å rekke i oktober og kan ikke kaste bort dagene her. På med hjelmene og full fart mot østlig retning. Motivasjonen er på topp.

Den første etappen må gå litt opp i fjellene på en sidevei av kystveien. Det går nemlig ikke an å sykle kystveien ut av Malaga – for den veien vi skal følge går inn mot A1 og blir en del av motorvei et par tre kilometer ut av sentrum.

Deretter går den etter et par mil ut igjen av motorveien, og da kan vi følge kystveien videre på sykkel. Vi blir da å følge en ikke alt så trafikkert kystvei helt mot Allicante og videre opp mot Barcelona.

Det er mange mil her på asfalt – ingen tvil om det – men først litt god gammel grusvei etter en feilvurdering.

Veien rundt som vi måtte kjøre, var en fin tofelts ordinær vei.

Vi fant ut på kartet at vi kunne kjøre en vei rett over en fjellside. Skulle bli noen kilometer kortere en den planlagte omveien.

Det vi ikke viste var at på toppen sluttet asfalten og gikk over til en krøtersti av grus og pukk. Det hadde ikke Google Maps eller sykkelgps’en fått med seg.

Man skjønner at man har valgt feil vei, når de kommer 4 arbeidshester ridene i mot oss oppi fjellsida. Helt feil faktisk, men for seint å snu.

Fjellvei er fjellvei – bratt som f… og varmt som bare det. Ikke mye som minnet om at det har vært værste nedbør og storm på 102 år i området.

Det hadde tørket voldsomt opp på et par tre dager. Nå var det 33 grader i skyggen, over 40 i sola og tenk deg temperaturen på vannflaska – men må man, så må man.

Høyt oppe og langt om lenge – kom vi forbi en lokal spiseplass – veldig lokal faktisk – med bare lokal, kortreist mat.

Passa oss perfekt og tok en rask lunsj med lokalbefolkningen – som skjønte at vi var fremmede. Mulig vi skilte oss ut med sykkelutstyr, svette å jævlig.

Menyen – var Lam faktisk – langtidskok og sikkert en slektning av de som sprang over veien lengre opp. Fortreffelig god spansk husmorkost.

Etter en fantastisk lunsjmiddag kommer vi ned av fjellet til den lille fiskerlandsbyen Benajarafe, kjent for sin lange strand med sine solsenger.

Her tok vi en kjærkommen kaffepause – for sykkelfruen & herren er ikke spesielt så godt trent i år. Eller – ikke i år heller.

Det er ikke et veldig stort sted, men det er et herlig sted å tilbringe litt tid på. Vi skulle egentlig syklet dobbelt så langt i dag, men realitetene kaller. Rompe og lår vet du.

Det var en hard start med mye fjellpartier, før vi kom ned på kystveien som kunne sykles på. Bare nesten 5 mil på første økt.

Vi fant en campingplass rett etter kystbyen og vipps, planene endret seg radikalt.

Første natt i telt er et faktum. Nye 5-6 mil til Nerja i morgen. En verneverdig småby sies det.

Det gledes.

Det er natt da vi endelig ankommet Malaga, etter 7 timer venting i SAS loungen på Gardermoen og 4 timer i urolig luft nedover Spania.

Kl 00.50 on time på minuttet lander vi i Malaga. Tre kvarter etter kommer bagasjen. Spesialbagasje kommer alltid sist ut, slik er et bare.

Etter å kunne trekke et lettelsens sukk – da det ser ut som om ikke bare syklene, men også byen og flyplassen er intakt etter gårdagens uvær og flom.

Værste uvær og nedbørsrekord fra i 1917 – 102 år – ble nemlig slått bare to dager før vi kom nedover.

Litt flaks kan en si – men vi vet ikke ennå om vi kommer oss videre, fordi det skal være store ødeleggelser rundt om her i distriktet.

Det skal vi finne ut når vi våkner i morgen.

Sykkelherren i kjent positur

Sykkelherren har som vanlig hovedansvaret og å sette sammen de demonterte syklene. En oppgave han utfører med liv og lyst – ikke i følge han selv – men ut fra bildene.

Starten på et eventyr måtte jo starte med en punktering – inne på flyplassen. Snakk om timing – men en morken slange – som er helt ny – smalt som et pistolskudd inne når første dekk ble pumpet opp.

Da var det bare å finne frem verktøyet å skifte slange midt på natta. Det værste av alt er at vi skiftet til nye slanger på alle 4 hjulene – kjøpt på samme plass – samme type og så videre.

Blir vel å gå smell i smell de første dagene. Men slapp av – vi har 4 nye med oss – også kjøpt på samme plass. Helmaks.

Ved en test av syklene etter sammenskruving, kunne vi konstatere at et av fordekkene hadde fått seg en smell. Felgen var skjevt.

Farsken – men litt Reodor Felgen retting, kan vi sykle med det til å begynne med i hvertfall.

Uskadd sykkel, tusen takk SAS

Vi har gjort et strategisk hotellvalg, der vi har booket hotell første natta i Malaga. På selveste flyplass hotellet.

Vi ruller inn på Holliday Inn 500 m fra flyplassen kl 03.30. Skal bli deilig å køye. En sen frokost kl 10.30 skal utnyttes maksimalt.

Da var sykkelen plassert på rommet vårt – og vi er krøllet ut på en etterlengtet seng midt på natta – det er nesten morgen når vi var ferdig utpakket og ankommet hotellet.

I morgen starter første kapittel, på årets mest spennende eventyr for oss.

Dette blir gøy.

Heldigvis ledig på herberget