Dette er Pyreneenes – vårt største hindring på veien. Det hersker det ingen tvil om.
Massiv fjellkjede på tilsammen 430 kilometer på langs, som går fra Middelhavet til Atlanterhavet.
Vi er kommet dit – og heldigvis passert. På tvers over et naturlig fjellpass.
Vi våknet opp i byen Figurers og hadde liten lyst til å stå opp for å sykle videre. Vi skulle over Pyreneene i dag.
Det var dagens etappe.
Vi hadde peiler ut en distanse på 3,9 mil – til byen Céres i Frankrike. Den første byen som ligger oppe i fjellsiden av Pyreneenes, på fransk side.
Bare 3,9 mil – det holder for i dag. Blir en hard etappe uansett.
De første 2 milene er forholdsvis greie – de går fra Figureres og til foten av Pyreneenes.
Vi ser bare fjell foran oss – et massivt fjell. Det er en sykkelist sitt mareritt. Bare fjell ute hull eller luke i. Og veien går rett frem. Mot fjellet.
Den korte bratte bakken på kartet – blir nok de lengste bratte bakken – EVER!
Det er en fin tofelts vei over passet der vi krysser Pyreneenes, men bare en konstant oppoverbakke på nesten en mil. Med oppakking.
Veien N11 har vært hovedåren før motorveien kom bare for noen år siden. Før den tid var det vel heste og ku vei. Mulig – hvem vet.
Vi skulle gjerne ha hatt helt friske ben ved foten av fjellkjeden. Også med tanke på at vi har 70-80 mil i bena de siste ukene fra Malaga.
Den korte bratte bakken – blir ikke kort lengre. Bare lang.
Oppe i fjellene her på 1998 meter ligger Andorra. Verdens minste land faktisk, på den sørligste delen av fjellkjeden. Dit skal vi ikke. Det er helt sikkert. Mulig senere en gang, og uten sykler.
Det var så godt omsider å se det franske skilte – en kilometer før grensen. Du aner ikke følelsen.
Og ikke minst å se grensepassering – som ligger midt i en bratt oppoverbakke. Vi måtte rulle syklene over grensen – så bratt var bakken.
Dagens grenser i EU er jo bare en åpen port, og en politistasjon. Minner om en aktiv grenseovergang står ennå som nedlåste murkosser.
Men slik er det bare.
Vi skifter land nok engang – nok engang på sykler og nok engang svært tungpustet ved grensepassering.
Vi har krysset Pyreneenes før for noen år siden – på den andre siden – da vi syklet Lisboa til Bordeaux. Da var turen opp fra Baskeland til San Sebastian som distansen.
Også den en hard og bratt opplevelse.
Etter grensepassering kommer vi inn i den første franske byen – 200 meter etter grensen.
Egentlig en mindre pen by. Bygget i en kløft i fjellet, i en kraftig oppoverbakke.
Det er en grenseby, med en nesten som svenskhandel følelse – det vrimler av kjøpelystne spanjoler og franskmenn. Og masse shoppebutikker.
Og her kommer vi, tungpussta og i svette sykkelklær etter å ha beseiret en sveitsisk utforbakke – oppover.
Hva ville Petter Nortug ha sagt?
Barneskirenn eller?
Etter en rask pitstop med veskefylling, satte vi kursen videre oppover på fransk jord. Grensen var ikke høyeste punktet på turen, men det var bare noen få kilometer til høyeste punktet.
Det var litt til før det satte nedover Pyreneenes. Og da ble det bare nedover – veldig lenge. Bratt nedover.
Koselig.
Vi fulgte vei N11 som er den eneste veien som kan sykles på over passet vi har valgt.
Det går en kystvei også – den er for trafikkert og ikke bra for sykler. Går litt i høyden den også – for fjellene stuper i havet ved enden av fjellrekken.
I samme passet går motorveien – litt lengre ned, litt gjennom fjellet og litt over høye bruer. Plutselig var motorveien hengende over oss – vår vei er langt brattere.
Og – tror dere ikke.
På vei opp når svetten sto som værst – kom det susende en Ferrari 458 nedover fjellsiden.
Min drømmebil. Vi kunne jo ha byttet. Ferrarien kjørte jo nedover – perfekt for sykling.
Han dro bare på nedover, stoppa ikke. Typisk italiensk skjønnhet.
Men – Ferrari er som Mustang – den skal være rød.
