Vi er klare for den franske kunstbyen Céret – der selveste Picasso har levd og satt sitt preg på byen.

Dette er den første franske byen ved foten av Pyreneenes – ja, faktisk en fjellby i selveste Pyreneenes.

Etter en hard etappe over Pyreneenes, hadde vi peilet inn et stopp i byen Céret – som er en liten by med bare 7000 imnbyggere.

Det ble en omvei på 1,4 mil. Det var haken, og terrenget var ennå fjellandskap. Det var også en hake.

Motsatt var å sykle til Perpignan – 3 mil til. Denne siste haken var større. Slitne i bena nå – faktisk.

Vi har bare lest litt om Céret – sett noen bilder – da vi planla dagsetappen over fjellet. Virket som en spennende plass.

Selveste Picasso skulle ha bodd der – byen skulle være levende på kunst – og vi måtte bare sjekke ut stedet.

Det skulle vise seg å bli den beste omveien – EVER!!!

Det er en fransk småby på sitt beste.

Céret – eller katalansk Ceret – er en kjent by i nordøstlige Frankrike i Pyreneenes-Orientales regionen.

Byen ligger ved foten av fjellrekken Pyreneenes, som deler Spania og Frankrike.

Byen er kjent for sin store kunstner historie, og har et svært kunstnerisk miljø den dag i dag.

Byen kalles også «Byen Picasso elsket»Picasso flyttet til byen i 1911 og bidro til at en rekke kjente kunstnere innen kubisme også ble dratt hit. Mange kjente er fremdeles i byen.

Rett utenfor hotellet var en fontene som er dekorert av Picasso. Det fant vi ut etter hvert.

Selveste Picasso har laget denne – og der var vi – midt oppi det hele.

Vi køyet på et to stjernes hotell midt i byen, rent tilfelldig.

Skulle vise seg at dette var et bra valg.

Picasso skal ha bodd her, hatt kafene som sitt førstevalg – og vært på takterrassen når endel av bildene hans ble malt.

Vi er kommet midt i smørøyet. Der skulle vi sove. Mulig i samme seng som Picasso til og med. Hvem vet. Picasso har nok vært mange plasser.

Picasso skal ha vært fast gjest på hotellet og på gateresturanten «Le Pabolo» utenfor hotellet vi bodde på.

Noe resepsjonisten på hotellet var svært stolte av, og som pryder veggen bak resepsjonen.

Picasso og andre kjente kunstnere over alt.

Byens store kafe «Café Grande» og er kjent tilbake til 1900 tallet, der store kunstnerne hadde sitt treffpunkt.

I dag er det bare Sykkelfruen og sitt stabile Crew som gjester kafene.

Pablo Picasso er spansk – ikke fransk. Født i Malaga i 1881. Samme by som vi startet vår reise fra.

Vi har faktisk syklet fra fødebyen til Picasso – og funnet hans kjæreste småby i Frankrike 150 mil unna.

Hva er oddsen for det? Sånn helt tilfeldig.

Mange av bildene hans er malt fra området rundt her, mange bilder er fortsatt i byen – faktisk rundt oss.

Han bodde i denne byen fra 1911 til 1916.

Men vi skulle få oppleve mer, vi skulle få oppleve byens kunstnere på nært hold.

Helt tilfeldig.

Det var nemlig store kunstutstillinger i Céret – den dagen vi kom tilfeldigvis inn som slitne sykkelturister.

Denne lørdagskvelden var det flere av kunsgalleier som hadde utstilling. I deres egne kunstatelier, med folkesamling midt i gata. Der skjedde det, der jobbet de. De som var kjente.

De besøkende ble budt på drikke og tapas av exelent kvalitet. Spise og drikke så mye vi ville, se på kunst og oppleve Céret på nært hold.

Tapasrettene var fantastisk, kunsten var fantastisk.

Og her dumpet vi bare inn i sykkelklær og det hele. Uten mulighet for å kjøpe det minste bildet.

Det var så fantastisk bra, en opplevelse for livet, så mye liv, flott kjent kunst og opplevelsen av å være midt mellom kunstnerne selv.

Og – alle ser ut som kunstnere – bare ikke vi.

Da vi hadde vært innom 3 utstillinger – fulle av god mat og vin – var vi så forsynte at middag ikke fristet lengre.

Vi ble bare som alle andre kunstnerne – en del av det hele til stengetid.

Det hele toppet seg hos en av utstillingen. Alle hadde musikk, men en utmerket seg. En rapper og en rastamann – skulle ikke mer til.

En kjent rastamann faktisk. Sønn av en mer kjent rastamann. Og solid reaggie sanger midt i gata, folk danset og stemingen var på topp.

Tenk å få oppleve dette – gratis – måtte bare sykle dit først.

Vi skjønner at alt er gratis – maleriene under hadde en prislapp på 24 000 – ikke i kr, men Euro. Noen blir nok solgt i dag. Mat og vin skal dekkes.

Så vi må bare få takke Cerét for fantastisk helaften. Vi tar middagen neste gang.

Det som er dagens ting i Céret – utenom kunsten da – er stor produksjon av kirsebær.

De første kirsebærene som blir plukket hvert år, blir som tradisjon sendt til den franske presidenten.

Byen har også et kjent årlig okseløp, der oksene blir jaget gjennom byen. De som forsøker å fange oksene har katalanske klær i rødt og gult.

Samme farge som på sykkelbaggene våre.Vi tenker ikke så mye på det, da vi fant en flott lunsjplass i enden av en flott gammel steinbro.

Når vi kjører ut av byen, går sykkelveien over den kjent og enorme brua «Le Pont du Diable».

Brua ble bygget på 1300 tallet og er et enestående stykke ingeniørkunst fra den gang da.

Brua er helt intakt den dag i dag, og ser neste nybygget ut. Det er den ikke – bare over 700 år gammel.

På siden av denne fantastiske bru, går det en nyere bilbru og jernbanen bru.

Tre lag med bruer på denne lille plassen.

I det fjerne – egentlig veldig nærme – ser vi de majestetiske Pyreneenes som minner om gårdagen.

Hele Cerét var ren idyll.

Vi er ikke det minste overasket over at kunstnere og kunstintresserte strømmer til byen.

Byen er et kunstverk i seg selv, liten idyllisk behagelig småby – midt i fjellet.

Det går faktisk tog til Céret fra Barcelona.

Man slipper å sykle hit for å oppleve. Det fant vi ut etterpå. Anbefaler sterkt en togtur hit for de badelystne ferierende i Barcelona.

Vi kunne godt ha kjøpt oss hus i denne småbyen når vi blir pensjonister.

Vi må bare sykle noen mil først til Venezia.

Kommentarer

kommentarer